Av: Bjarke Thorøe, Adm dir i Storebrand Helseforsikring AS
”Kjøper seg forbi helsekøen” kan vi lese på NRKs nettsider 24. august. Flere medier rapporterer om sterk vekst i salget av helseforsikringer, og det bekymrer venstresiden i norsk politikk og samfunnsliv.
– Vi risikerer å få et samfunn hvor vi prioriterer de rikeste og de friskeste. Hvor det er lommeboka som bestemmer hva slags hjelp man får, uttaler Professor i sosialmedisin Steinar Westin til NTB, ifølge VG.
Denne påstanden er jeg sterkt uenig i. Det er i stor grad bedrifter som kjøper helseforsikring, og de kjøper som regel for alle sine ansatte – fra kassadamen til direktøren. Disse bedriftene utviser samfunnsansvar når de ønsker å få ned sykefraværet. De forsikrede tas ut av den offentlige sykehuskøen og blir behandlet på et privat sykehus. Dermed blir køen kortere for de andre.
Legene som jobber på private sykehus er dessuten ofte de samme legene som også jobber på offentlige sykehus. De jobber begge steder fordi de har ledig kapasitet. En del av våre pasienter med helseforsikring sendes også til private sykehus i utlandet for operasjoner.
Presset på helsesektoren, som følge av aldrende befolkning, manglende helsepersonell og den medisinske utviklingen som gjør det mulig å behandle stadig flere lidelser, er velkjent. Gapet mellom etterspørselen etter helsetjenester og hva det offentlige har kapasitet til å tilby, vil vokse i årene fremover. Folk blir rikere, og vi vet fra en rekke undersøkelser at viljen til å betale mer av egen lomme for helsetjenester er økende.
Debatten om prioritering vil tvinge seg frem også i Norge. I dag forventes det at det offentlige skal dekke hele spekteret av behandlingstilbud, og politikerne viker unna for å trekke grensen for det offentliges ansvar og hva man som borger må ta ansvar for selv.
Sammenlignet med andre land var Norge riktignok tidlig ute med en debatt om prioritering. De to prioriteringsutvalgene, Lønning I og Lønning II, hadde flere konkrete forslag som ikke ble fulgt opp, for eksempel å dele helsetjenester inn i grunnleggende og supplerende tjenester. Her skulle de grunnleggende helsetjenestene være et offentlig ansvar. De supplerende tjenestene skulle finansieres på annen måte, for eksempel gjennom private helseforsikringsordninger.
Helseforsikring er et spørsmål om prioritering for den enkelte. Hva er rask behandling verdt, for en selv eller for arbeidsgiver? Er det en ekstra trygghet som det er verdt å bruke noe ressurser på? Debatten om modernisering av offentlig sektor vil også måtte omfatte spørsmål om prioriteringer i helsesektoren og grensen mellom offentlig og privat ansvar. Private aktørers rolle som supplement bør være en sentral del av den debatten.
Synes du bedrifter og privatpersoner som kjøper helseforsikring er kø-snikere? En som har en mening om dette er Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen. Han har i dag skrevet bloggen med overskriften ”Helsekøene øker - hvem har skylden?”. Debatter under!
Av: Jan Otto Risebrobakken, direktør for næringspolitikk i Storebrand
Har du tenkt på pensjon i sommer? Sannsynligvis ikke. Nordmenn tenker i det hele tatt lite på pensjon, skrev nylig DN.no.
I en undersøkelse Synovate har gjort for Storebrand sier fire av fem at de ikke vet hva de vil få i pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen når de går av. Bare en av tre tror den samlede pensjonen vil være tilstrekkelig. Likevel er det få som velger å spare til pensjon på egenhånd.
Unge tenker enda mindre på pensjon enn eldre. Blant arbeidstakere under 40 år er det bare en av ti som vet hva de vil få i samlet pensjon. Pensjon gjelder alle, men er i dag et tema for spesielt interesserte.
Virker komplisert
Det er flere grunner til det. Pensjon kan virke komplisert, og med mange år igjen til pensjonsalder er det mange morsommere ting å bruke tid på nå. Pensjon får vente.
Men venter du for lenge med å tenke på pensjon kan det blir for sent. Nøkkelen til pensjonssparing er tid. Begynner du tidlig kan selv små månedlige sparebeløp gi en betydelig tilleggspensjon. Begynner du sent, blir det vanskeligere.
Pensjon var kanskje enklere før. Du kunne ta ut pensjon fra folketrygden ved 67 år, og eventuelle tjenestepensjonsordninger ga en garantert utbetaling livet ut. Nå har nesten 1 million arbeidstakere fått innskuddsbasert tjenestepensjon med ti års utbetalingstid og hvor pensjonen avhenger av innskutt beløp og avkastningen som oppnås.
Nytt fra 2011
I 2011 får vi fleksibel pensjonsalder i folketrygden og mulighet til å øke pensjonen ved å stå lenger i arbeid. Du kan ta ut pensjon fra 62 år, og tjene så mye du vil ved siden av uten avkorting i pensjonen.
Vi har fått en ny AFP-ordning, som på samme måte som den nye folketrygden skal gjøre det lønnsomt å stå lenger i arbeid. Og vi får en ny offentlig tjenestepensjon som bygger på helt andre prinsipper, med 30 års opptjeningstid og uten samme mulighet til å kombinere arbeid og pensjon som i privat sektor.
Pensjonsreformen gjør ikke pensjonssystemet enklere, men den gir fleksibilitet og mange nye valgmuligheter for den enkelte. Dermed blir kunnskap om pensjon også viktigere for å kunne bruke mulighetene det nye systemet gir.
En god begynnelse er å skaffe seg oversikt over sine pensjonsrettigheter, f. eks. på pensjonsportalen Norsk pensjon.
Er pensjon og pensjonssparing virkelig så vanskelig som våre undersøkelser viser? Diskuter under!
A Fistful Of Dollars: The Story of a Kiva.org Loan from Kieran Ball on Vimeo.
Av : Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand
I mars lånte jeg 25 dollar til en fattig gründermamma fra Peru. Med få tastetrykk kan også du hjelpe noen på den andre siden av verden, og bidra til å redusere urettferdige globale forskjeller.
Peruanske Alicia Hidalgo De Quevedo (bildet) er en fattig trebarnsmor på 46 år. Hun selger krydder på markedet i San Martin i Peru, og trenger penger til å utvide varesortimentet slik at hun får solgt mer. Via nettstedet kiva.org har Alicia lånt penger av meg og andre.
Siden mikroentreprenører som Alicia har få eiendeler og lave inntekter, får de som regel ikke lån i vanlige banker. Alicia søkte derfor om å få låne 475 dollar via Kivas nettsider. I dag, fire måneder senere, er to tredeler av lånet allerede tilbakebetalt, i tråd med avtalen. Pengene, pluss litt til, er allerede utlånt til to nye entreprenører i Bolivia og Vest-Afrika.
Ideen til Kiva er genial. Kiva.org er en nettside hvor internettbrukere som deg og meg kan låne penger til mikroentreprenører i utviklingsland. I juni åpnet også nettsiden for lån til entreprenører i USA. På nettsiden kan du se bilder og lese en beskrivelse av alle gründerne og hva de skal bruke pengene til. I skrivende stund er over 100.000 ulike mikroentreprenører i mer enn 40 land registrert på nettsiden. Rundt 1.000 av disse trenger penger i øyeblikket. Du kan selv velge hvilke mikroentreprenører du vil låne penger til. Alt fra en baker i Afganistan, en gjeter i Uganda, til en syerske i Peru trenger penger. Med din og min hjelp kan disse personene arbeide seg ut av fattigdommen.
Du kan låne ut så mye penger du vil, men minstebeløpet er 25 dollar, ca 175 kroner. Pengene overføres via kredittkort eller betalingssystemet Paypal. Lånet tilbakebetales normalt etter et halvt til ett år i månedlige avdrag. Til forskjell fra en donasjon får du altså tilbake pengene, og kan låne de ut på nytt til en annen som trenger hjelp til å skape arbeidsplasser.
Alle mikroentreprenører som kan motta lån er forhåndsgodkjent av en av de mer enn 100 lokale mikrofinanssstiftelsene som Kiva samarbeider med. Det sikrer at ikke pengene sløses bort. Disse stiftelsene mottar lånet fra deg og meg og sørger for at pengene blir utbetalt til gründerne i løpet av noen dager. Stiftelsene har også ansvaret for at avdragene blir betalt. Og de aller fleste lånene blir tilbakebetalt: Hele 98 prosent av lånene blir innfridd fullt ut, ifølge Kiva. Finanskrisen medfører selvsagt at utlånstapene øker noe, men ikke faretruende mye, ifølge bransjen selv.
Kivas långivere mottar ingen renter, det gjør heller ikke Kiva. Selskapet finansierer virksomheten ved økonomisk støtte og frivillig innsats fra medlemmene. Men mikrofinansinstitusjonene, som er bindeleddet mellom Kiva og gründerne, krever renter på vanlig vis for å dekke sine driftskostnader.
Jeg har hatt gleden av å jobbe med mikrofinans i Colombia i to måneder vinteren 2009, og jeg har blitt mektig imponert over utbredelsen og kraften til mikrofinans. Mens veldedighet ofte skaper passivitet og kortsiktig tankegang, stiller mikrofinans langsiktige krav. Mikrofinans gir utvilsomt et vesentlig bidrag til FNs tusenårsmål om å utrydde ekstrem fattigdom. Og via nettsider som Kiva kan alle bidra til å nå dette flotte målet.
Kiva er ikke en suspekt nettside som svindler lettlurte mennesker. Siden oppstarten i 2005 har over en halv million Kiva-medlemmer lånt ut 85 millioner dollar fordelt på ca 120.000 lån. Anerkjente medier som
New York Times og Forbes har gitt positiv omtale til nettsiden.
Lurer du på hvordan et lån fra deg blir utbetalt til en fattig gründer i den tredje verden? Denne interessante videoen på 11 minutter følger et lån på 25 dollar fra London til landsbyen Preak Tamao i Kambodsja:
Har du 200 kroner å avse til en fattig gründer? Eller mener du min begeistring for mikrofinans er uberettiget? Skriv et innlegg!
Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning
Norges Bank kan ikke overse boligprisene når de setter renten.
Etter at støvet delvis har lagt seg, begynner prosessen nå med å finne årsaker og løsninger for å forhindre finanskriser i fremtiden. Det er neppe et enkelt forhold alene som har forårsaket «finanskrisen», men trolig en kombinasjon av en rekke uheldige omstendigheter som inntraff samtidig.
Lett tilgjengelig kreditt og for lave renter blir ofte trukket frem som bidragsfaktorer til «finanskrisen». Spareoverskudd i Asia og globaliseringseffekt som ga lav global inflasjon gjorde dette mulig. Samtidig ble stigende aktivapriser og kredittvekst ignorert av sentralbanker som styrte etter et snevert inflasjonsmål. På sistnevnte punkt bør og er vi trolig i ferd med å få endringer.
Inflasjonsmålet ble først innført av sentralbanken i New Zealand i 1989, hvoretter totalt 29 land offisielt har implementert dette som det operative målet for pengepolitikken. Resultatet har vært en periode med lavere inflasjon og mer stabile konjunkturer - inntil finanskrisen inntraff.
Men selv om inflasjonen har hatt en fallende tendens, hadde andre priser i mellomtiden steget. Aktivapriser, og især boligpriser, steg markant, drevet av lave renter. Boligprisveksten hadde derimot liten betydning for sentralbankene med inflasjonsmål. Renten skulle settes uavhengig av utviklingen i boligpriser.
Selv om boligkjøp trolig er husholdningers største - om ikke viktigste – økonomiske beslutning, ble det lagt større vekt på eksempelvis fallende klespriser.
Renten er samtidig en av de viktigste driverne for boligmarkedet og byggebransjen. Likevel skulle ikke bobler som følge av dette hensyntas. Sentralbankene skulle derimot «rydde opp» i etterkant av boblesprekk (med blant annet igjen lave renter..). Denne tilnærmingen var etter min oppfatning konsensus før finanskrisen ankom.
Alternativet til å «rydde opp» etter boblesprekk er å «lene seg mot vinden». Det betyr at rentesettingen på en eller annen måte hensyntar utviklingen i aktivapriser, som boligpriser spesielt.
Motforestillingene mot dette har vært mange; at det er vanskelig å identifisere bobler og dermed bekjempe dem, renteinstrumentet kan ikke brukes mot flere mål enn prisstabilitet, og høyere renter hadde hjulpet lite mot stigende boligpriser.
Alle argumentene er gode, men etter min mening ikke tilstrekkelige til utelate noe så viktig som utviklingen i boligpriser. Dessuten er boliger spesielle, og kan ikke sammenliknes med andre aktiva som for eksempel aksjer. Bolig kan nemlig anses både som konsum og investering, siden folk kjøper bolig først og fremst for å få levert en tjeneste i form av boligkonsum. Ytterst få kjøper bolig i investeringsøyemed, selv om det semantisk er vanskelig å skille mellom dette.
Teoretisk sett blir dette hensyntatt ved at husleier inngår i målingen av konvensjonell konsuminflasjon, men i realiteten har sammenhengen her vært skjør.
Å identifisere bobler er selvfølgelig vanskelig. Samtidig snakker vi om trender i boligmarkedet som har vart i flere tiår, hvor man har hatt god tid til å se sammenhengene mot andre fundamentale realøkonomiske forhold. Om noe dobler seg i realverdi i løpet av ett tiår bør man ha et godt bilde om man ser bobletendenser eller ikke.
Sammenlikningene med et volatilt aksjemnarked når man har et boligmarked i en langsiktig trend blir også urimelig. Ikke alle eier heller aksjer, mens de fleste skal ha et sted å bo.
Når det gjelder argumentet med kun et rentevirkemiddel mot flere mål, så går det også i større grad å utvise skjønn. Om man absolutt vil, finnes det også forslag om å eksplisitt bytte ut husleiekomponenten i konsumprisindeksen med faktiske boligpriser. Og selv om høyere renter ikke hadde tatt luven helt av boligmarkedet, er det ingen tvil om at det isolert sett i hvert fall ville ha roet det noe. Det er jo nettopp det som er poenget med å «lene seg mot vinden». Da blir man kanskje heller ikke blåst overende til slutt¿
Poenget er uansett at utførelsen av inflasjonsmålet hittil har vært for snevert. Bolig og gjeldsvekst er altfor viktige komponenter å utelate, mens mindre viktige forhold har hatt større betydning. Samtidig har undersøkelser vist at boblesprekk spesielt i boligmarkedet har store realøkonomiske konsekvenser. Finanskrisen er et godt bevis på dette og gjør det betimelig å revurdere politikken nå. Det er viktig å poengtere at det ikke er tanken bak inflasjonsmålet som bør forkastes, men at den snevre praktiske implementeringen kan forfines ytterligere.
Mange sentralbanker har gjort en bra jobb, men det betyr ikke at man ikke har forbedringspotensiale. Ikke minst må også politikerne som utformer mandatet også komme på banen hvis det er nødvendig. Mitt inntrykk er at konsensus – ikke minst i sentralbankmiljøer også - beveger seg mot i større grad å hensynta utvikling i aktivapriser, særlig boligprisene. Selv om dette kan være upopulært hos velgerne, er temaet nå i hvert fall i vinden.
Merk: Denne bloggen er også publisert på E24.
