Storebrand-header

Storebrandbloggen

22. februar 2010

Rasjonelle nordmenn

Av Lars Hovdan Molden, konserntrainee i Storebrand
”Jeg skjønner ikke hvorfor noen i det hele tatt jobber der borte”. Ordene skal ha kommet fra en økonomiprofessor fra USA når han viste hvordan økonomiske modeller predikerte at arbeidstilbudet i Norge burde vært mye lavere enn det faktisk var. Nå kan det imidlertid se ut til at modellene har blitt mer presise – eller rettere sagt: Vi nordmenn opptrer mer i tråd med dem. Det er ikke bra!


Vi har veldig gode velferdsordninger som har blitt fremforhandlet, og kjempet frem, over lang tid. En av disse er sykelønnsordningen som debatteres hissig i norsk opinion om dagen. Økonomer, som vedkommende over, har lekt med modeller som mener at egennyttemaksimerende individer vil bytte jobb mot fritid dersom nytten av å gjøre det overstiger kostnaden. Kostnaden er oftest knyttet til kompensasjonsnivå, altså i hovedsak lønn. En typisk modell vil derfor si at dersom du ikke taper på å være borte fra jobben, vil du velge nettopp dette fordi du legger faktisk verdi på det og ha fri. En ordning som sykelønnsordningen skulle derfor medføre at flere ville velge å være hjemme skulle man tro disse modellene.


Og lenge levde vi her i nord selvtilfredse med at vi gjorde modellene til skamme. Forklaringene gikk blant annet i at vi nordmenn følte en dugnadsånd som gjorde at vi lot egeninteresse vike for fellesskapets beste. Men nå slår ”dugnadsteoremet” kraftige sprekker. Jeg sikter selvfølgelig til det økende sykefraværet.

Det springende spørsmålet er jo hvorfor vi stadig blir sykere og sykere. Mange økonomer vil fort kunne komme med teorier som sier at dette skyldes at vi har det for godt. Samtidig hevder andre på kronikkplass i Aftenposten at likhet gjør folk mindre syke, og ettersom Norge driver omfattende omfordeling er vi egentlig ganske friske. Så kan det hende vi blir mer og mer lik det ”rasjonelle” menneske i økonomiske lærebokmodeller. Men hva skal vi gjøre med det?

Som vanlig har ikke komplekse problemer noen enkle løsninger. Jeg mener å ane delvis politisk motvilje mot å se på økonomiske insentiver som karensdager og lavere sykelønn. Jeg tror selvfølgelig ikke det vil være løsningen alene, like lite som jeg tror at mennesker opptrer i henhold til stilistiske modeller som forutsetter full rasjonalitet. Men jeg håper tendensene vi ser av tiltaket ”Samarbeid for Arbeid” varer og danner en politisk interesse for å se hva arbeidsgivere selv og selskaper som arbeider med privat velferd, slik som vi i Storebrand, vil kunne bidra med her. Erfaringer vi har gjort oss sammen med noen av våre kunder har vært at man med temmelig enkle midler kan redusere sykefraværet. Men da må man tillate seg å tenke litt utenfor de oppgåtte stiene i dagens velferdssamfunn, uten at debatten trenger å havne i amerikanske takter (VG) av den grunn.

Så jeg tror ikke vi nærmer oss det rasjonelle idealet i økonomiske lærebøker. Vi responderer bare på en skiftende samtid med midler som er utgått på dato fordi vi ikke kjenner til alternativer. I økonomisk litteratur vil man dermed kunne forvente at nye løsninger tvinger seg frem i form av innovasjon. Og her tror jeg økonomifaget har rett. Men for at det skal kunne skje må vi la det skje.

(Bilde: Colourbox)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommenter gjerne blogginnleggene våre!