Storebrand-header

Storebrandbloggen

12. februar 2010

Staten som svarteper

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Finanskrisen er over i privat sektor. Men gjelden har ikke blitt borte. Den stables opp i offentlig sektor i stedet.


I fjor på denne tiden var finanssektoren på randen av kollaps. Fokuset var rettet mot USAs strategi for å redde bankssektoren. Etter feilslått - og dårlig kommunisert - plan til å begynne med, ble den endelige løsningen godt mottatt i markedene og tilliten igjen gjenopprettet. Den potensielle systemkollapsen var blitt unngått.

I november, da optimismen dominerte og alle tallene hadde trukket kraftig opp siden mars, kom plutselig lille Dubai i fokus. Kunne en stat nå gå konkurs og vi få en gjentagelse av Argentina 2001? Konkursfrykten spredte seg videre til Hellas, som fortsatt er under markedets kryssild. Dette blir trolig neppe det siste vi hører hva angår økende og høy statsgjeld.

Selv om Hellas og Dubai anses som perifere og særtilfeller, er det nå stadig mer fokus på statsgjeld i andre land. Staten kausjonerte ut finanssektoren med en høy kausjonssum, samtidig som finanspolitikken ble aktivt brukt til å kompensere for bortfall av privat etterspørsel og jobber. Alt dette koster penger. Mye penger. Staten sitter igjen med regningen og noen stater kan ha tatt seg vann over hodet.

Strukturelle underskudd
Budsjettunderskuddene og prognosene for mange land viser nettopp dette bildet. For OECD-landene har underskuddene som andel av BNP mer enn doblet seg det siste året. Det ventes også at underskuddene holder seg i flere år og påfører mange land en urovekkende høy gjeldsgrad. Den kraftige resesjonen har selvfølgelig forverret forholdene ved at skatteinntekter bortfaller samtidig som utgifter til eksempelvis arbeidsledighetstrygd øker kraftig. Når BNP-tallene i tillegg har falt, så er det ikke rart forholdstallene ser grisete ut. Men selv om de sykliske faktorene blir rensket bort, ser tallene og prognosene for de strukturelle underskuddene fortsatt faretruende ut.

Gjeldsgraden i offentlig sektor hos industrilandene (ikke fremvoksende) ventes av IMF nesten å doble seg i rekordfart fra i snitt 60-70% av BNP de siste tiårene til rundt 110-120% i årene fremover. I verstinglandet Hellas ventes gjeldsgraden å stige mot 130-140%. Men det er ikke Hellas som bør bekymre mest; det er heller alle de andre store viktige økonomiene som kan komme i samme situasjon som bør og kan skape frykt.

Flere griser, samt elefanter
Lenge har forkortelsen PIGS eksistert for gruppen av verstinger bestående av Portugal, Irland/Italia, Greece (Hellas) og Spania. Fellesnevner er store offentlige underskudd og høy gjeld. Frykten har vært at problemene skal spre seg til de øvrige landene, med Hellas bare som begynnelsen. Derimot burde man være like bekymret for elefantene i rommet. Bildet er like ille hos de toneangivende og økonomiske stormaktene Storbritannia, Japan og USA. De offentlige underskuddene er like store og gjelden vokser like kjapt. Regningen for alle redningspakkene under finanskrisen satt statene igjen med. Gjelden har dermed på mange måter bare blitt flyttet fra privat sektor til offentlig sektor, og ikke blitt borte. Gjeldskrisen i privat sektor har nå blitt et gjeldsproblem i offentlig sektor.

Mindre sikre havner
Hittil har det ikke vært noe problem å finansiere statsgjelden. Ikke minst har sentralbankene vært behjelpelige med oppkjøp av statsgjeld og statsobligasjoner i form av kvantitative tiltak (som dog er i siste fase). Problemet oppstår når investorer krever høyere risiko- og rentepåslag på statsgjeld som de siste årene har blitt ansett som sikre havner. Det vil gi høyere renteutgifter for allerede forgjeldede stater, men ikke minst også fortrenge private investeringer som følge av potensiell renteoppgang på bakgrunn av kredittverdighet og ikke positive sykliske forhold. Med mindre statene strammer inn livreimene og gjennomgår hestekurer, vil problemene og mistilliten kunne øke i omfang. Inflasjonsforløpet er likevel en viktig joker oppi det hele.

It's the inflation, stupid
Statsgjelden i industrilandene finansieres i stor grad av de såkalte sparelandene. Fordringer og gjeld er et nullsum-spill i de globale kapitalmarkedene, og store deler av USAs gjeld sitter blant annet sparelandet Kina på. Felles for kreditorene er at kjøpekraften ønskes bevart for sparepengene deres. Gjelden er derimot nominell og inflasjon kan redusere den reelle gjeldsbyrden til de forgjeldede. Inflasjon spiser derimot av fremtidig kjøpekraft for sparerne. Et viktig element er at mange land som USA har gjelden sin i egen valuta. Dette gir muligheten til å "trykke penger" og de facto inflatere seg ut i ytterste konsekvens. Konkurs a la Argentina 2001 er derfor neppe et sannsynlig forløp for disse. Avhengig av hva som blir det faktiske inflasjonsforløpet, kan dermed svarteper intra-stat like godt være et spareland…

Den aldrende elefanten
Timingen for økt statsgjeld kunne heller ikke vært verre. Mens staten har vært svarteper under finanskrisen, står den virkelige store utfordringen på trappene. Eldrebølgen vil gjøre kraftige innhogg i allerede skadeskutte offentlig balanser. Mens det er en hårfin balanse mellom det å trekke stimuliene tilbake for tidlig - for dermed å knekke økonomisk aktivitet som gir skatteinntekter og reduserer utgiftene – og bruke for mye og redde ”alle”, må de strukturelle underskuddene likevel adresseres. På samme måte som finanssektoren var styrt av feil incentiver, kan politikere som maksimerer politisk profitt (les: gjenvalgsmuligheter) med kortsiktighet være ugunstig og farlig på lang sikt. Aversjon mot å øke skatter og kutte utgifter kan dermed være skjebnesvangert. Med deg og meg som svarteper – enten på kort eller lang sikt.
Er du bekymret for gjelden i offentlig sektor? Diskuter nedenfor!

Denne bloggen/kronikken var publisert i Finansavisen 7.2.2010.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommenter gjerne blogginnleggene våre!