Av Lars Hovdan Molden, konserntrainee i Storebrand
”Jeg skjønner ikke hvorfor noen i det hele tatt jobber der borte”. Ordene skal ha kommet fra en økonomiprofessor fra USA når han viste hvordan økonomiske modeller predikerte at arbeidstilbudet i Norge burde vært mye lavere enn det faktisk var. Nå kan det imidlertid se ut til at modellene har blitt mer presise – eller rettere sagt: Vi nordmenn opptrer mer i tråd med dem. Det er ikke bra!

Vi har veldig gode velferdsordninger som har blitt fremforhandlet, og kjempet frem, over lang tid. En av disse er sykelønnsordningen som debatteres hissig i norsk opinion om dagen. Økonomer, som vedkommende over, har lekt med modeller som mener at egennyttemaksimerende individer vil bytte jobb mot fritid dersom nytten av å gjøre det overstiger kostnaden. Kostnaden er oftest knyttet til kompensasjonsnivå, altså i hovedsak lønn. En typisk modell vil derfor si at dersom du ikke taper på å være borte fra jobben, vil du velge nettopp dette fordi du legger faktisk verdi på det og ha fri. En ordning som sykelønnsordningen skulle derfor medføre at flere ville velge å være hjemme skulle man tro disse modellene.

Og lenge levde vi her i nord selvtilfredse med at vi gjorde modellene til skamme. Forklaringene gikk blant annet i at vi nordmenn følte en dugnadsånd som gjorde at vi lot egeninteresse vike for fellesskapets beste. Men nå slår ”dugnadsteoremet” kraftige sprekker. Jeg sikter selvfølgelig til det økende sykefraværet.

Det springende spørsmålet er jo hvorfor vi stadig blir sykere og sykere. Mange økonomer vil fort kunne komme med teorier som sier at dette skyldes at vi har det for godt. Samtidig hevder andre på kronikkplass i Aftenposten at likhet gjør folk mindre syke, og ettersom Norge driver omfattende omfordeling er vi egentlig ganske friske. Så kan det hende vi blir mer og mer lik det ”rasjonelle” menneske i økonomiske lærebokmodeller. Men hva skal vi gjøre med det?

Som vanlig har ikke komplekse problemer noen enkle løsninger. Jeg mener å ane delvis politisk motvilje mot å se på økonomiske insentiver som karensdager og lavere sykelønn. Jeg tror selvfølgelig ikke det vil være løsningen alene, like lite som jeg tror at mennesker opptrer i henhold til stilistiske modeller som forutsetter full rasjonalitet. Men jeg håper tendensene vi ser av tiltaket ”Samarbeid for Arbeid” varer og danner en politisk interesse for å se hva arbeidsgivere selv og selskaper som arbeider med privat velferd, slik som vi i Storebrand, vil kunne bidra med her. Erfaringer vi har gjort oss sammen med noen av våre kunder har vært at man med temmelig enkle midler kan redusere sykefraværet. Men da må man tillate seg å tenke litt utenfor de oppgåtte stiene i dagens velferdssamfunn, uten at debatten trenger å havne i amerikanske takter (VG) av den grunn.

Så jeg tror ikke vi nærmer oss det rasjonelle idealet i økonomiske lærebøker. Vi responderer bare på en skiftende samtid med midler som er utgått på dato fordi vi ikke kjenner til alternativer. I økonomisk litteratur vil man dermed kunne forvente at nye løsninger tvinger seg frem i form av innovasjon. Og her tror jeg økonomifaget har rett. Men for at det skal kunne skje må vi la det skje.

(Bilde: Colourbox)

Les mer »

Av: Karsten Solberg, leder produktutvikling i Storebrand Kapitalforvaltning
Det er stor interesse rundt forvaltningsprinsippene til oljefondet (eller Statens pensjonsfond – Utland). Fondets fordeling mellom aksjer, renter og eiendom samt opp- og nedvekting mellom disse aktivaklassene trekkes ofte frem som eksempel på en fornuftig investeringsstrategi. Tidshorisont og nedtrapping av risiko frem mot utbetalingsperioden, er det imidlertid få som har diskutert.

Investeringsstrategien til oljefondet er godt dokumentert. Selv om det er en løpende debatt om den reelle verdien av aktiv forvaltning, er det jevnt over bred støtte til den allokerings- og rebalanseringsstrategien som gjennomføres. Strategisk allokering til aksjer er økt fra 40 til 60 prosent, andelen som kan plasseres i eiendom er økt til 5 prosent, og rebalanseringen skjer ved at friske penger investeres i aktivaklasser som har underprestert, slik at fordelingen opprettholdes.

Når det gjelder tidshorisont, poengteres det jevnlig at valgene oljefondet tar er basert på antagelsen om at midlene skal forvaltes nærmest ut fra et evighetsperspektiv. For den jevne investor vil imidlertid tidshorisonten være kortere, typisk sparing til egen alderdom. Det krever andre tilpasninger.

Vi ser en økt bevissthet rundt investeringsstrategi og tidshorisont i kjølvannet av markedsbevegelsene i 2008 og 2009. Likevel er det forbausende mange privatpersoner som sparer til egen pensjon uten å ha et bevisst forhold til nedtrapping av risiko når man nærmer seg utbetaling. Minst like mange er ukjent med fordelene av å foreta en løpende rebalansering av pensjonsporteføljen. Dette kan føre til at avkastning opptjent over mange år plutselig forvitrer som følge av en uventet og kraftig markedsnedgang like før utbetalingstidspunktet. Bevissthet rundt denne risikoen mener vi er et naturlig tema i folkeopplysningen i forbindelse med ny pensjonsreform.

Det finner flere metoder for å trappe ned risikoen frem mot utbetaling. I mange land i den vestlige verden er det vanlig for personer som nærmer seg pensjonsalder å konvertere verdien av oppsparte midler til en utbetalingsprofil med garanterte og jevne betalinger (annuiteter). Uttaksavtale i aksjefond, også kalt omvendt spareavtale, er en annen fornuftig og klok nyvinning som flere forvaltere og sparere bør ta i bruk.

En annen viktig dimensjon er nytteverdien av nedtrapping. Opplevd nytte av å få gevinst på investeringen er ikke symmetrisk med skuffelsen over å tape like mye: Atferdsbasert forskning viser at graden av smerte ved et verdifall for de fleste investorer oppleves som betydelig større enn graden av glede ved en tilsvarende verdistigning. Denne usymmetriske oppfattelsen av risiko er også et argument for å ta ned den absolutte risikoen i porteføljen i god tid før man nærmer seg utbetalingsperioden. Selv om dette medfører lavere forventet avkastning i den siste delen av oppsparingsperioden, vil større forutsigbarhet og gevinstsikring av akkumulert verdistigning i oppsparingsperioden, kunne kompensere for dette.

Som privatpersoner har vi mye å lære av oljefondet når det gjelder allokering og rebalansering – og tilhørende disiplin ved kjøp og salg. I det norske bedriftsmarkedet er rebalansering og nedtrapping av risiko standard i de fleste innskuddspensjonsprodukter. I det norske privatmarkedet er produkter med slike egenskaper lite kjent, i motsetning til i Sverige. Der er eksempelvis generasjonsfond en meget populær form for pensjonssparing. Også her kan vi lære av svenskene.

Savner du flere spareprodukter med automatisk nedtrapping av aksjeandel? Eller vil du helst gjøre jobben selv? Diskuter nedenfor!

Les mer »

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Finanskrisen er over i privat sektor. Men gjelden har ikke blitt borte. Den stables opp i offentlig sektor i stedet.

I fjor på denne tiden var finanssektoren på randen av kollaps. Fokuset var rettet mot USAs strategi for å redde bankssektoren. Etter feilslått - og dårlig kommunisert - plan til å begynne med, ble den endelige løsningen godt mottatt i markedene og tilliten igjen gjenopprettet. Den potensielle systemkollapsen var blitt unngått.

I november, da optimismen dominerte og alle tallene hadde trukket kraftig opp siden mars, kom plutselig lille Dubai i fokus. Kunne en stat nå gå konkurs og vi få en gjentagelse av Argentina 2001? Konkursfrykten spredte seg videre til Hellas, som fortsatt er under markedets kryssild. Dette blir trolig neppe det siste vi hører hva angår økende og høy statsgjeld.

Selv om Hellas og Dubai anses som perifere og særtilfeller, er det nå stadig mer fokus på statsgjeld i andre land. Staten kausjonerte ut finanssektoren med en høy kausjonssum, samtidig som finanspolitikken ble aktivt brukt til å kompensere for bortfall av privat etterspørsel og jobber. Alt dette koster penger. Mye penger. Staten sitter igjen med regningen og noen stater kan ha tatt seg vann over hodet.

Strukturelle underskudd
Budsjettunderskuddene og prognosene for mange land viser nettopp dette bildet. For OECD-landene har underskuddene som andel av BNP mer enn doblet seg det siste året. Det ventes også at underskuddene holder seg i flere år og påfører mange land en urovekkende høy gjeldsgrad. Den kraftige resesjonen har selvfølgelig forverret forholdene ved at skatteinntekter bortfaller samtidig som utgifter til eksempelvis arbeidsledighetstrygd øker kraftig. Når BNP-tallene i tillegg har falt, så er det ikke rart forholdstallene ser grisete ut. Men selv om de sykliske faktorene blir rensket bort, ser tallene og prognosene for de strukturelle underskuddene fortsatt faretruende ut.

Gjeldsgraden i offentlig sektor hos industrilandene (ikke fremvoksende) ventes av IMF nesten å doble seg i rekordfart fra i snitt 60-70% av BNP de siste tiårene til rundt 110-120% i årene fremover. I verstinglandet Hellas ventes gjeldsgraden å stige mot 130-140%. Men det er ikke Hellas som bør bekymre mest; det er heller alle de andre store viktige økonomiene som kan komme i samme situasjon som bør og kan skape frykt.

Flere griser, samt elefanter
Lenge har forkortelsen PIGS eksistert for gruppen av verstinger bestående av Portugal, Irland/Italia, Greece (Hellas) og Spania. Fellesnevner er store offentlige underskudd og høy gjeld. Frykten har vært at problemene skal spre seg til de øvrige landene, med Hellas bare som begynnelsen. Derimot burde man være like bekymret for elefantene i rommet. Bildet er like ille hos de toneangivende og økonomiske stormaktene Storbritannia, Japan og USA. De offentlige underskuddene er like store og gjelden vokser like kjapt. Regningen for alle redningspakkene under finanskrisen satt statene igjen med. Gjelden har dermed på mange måter bare blitt flyttet fra privat sektor til offentlig sektor, og ikke blitt borte. Gjeldskrisen i privat sektor har nå blitt et gjeldsproblem i offentlig sektor.

Mindre sikre havner
Hittil har det ikke vært noe problem å finansiere statsgjelden. Ikke minst har sentralbankene vært behjelpelige med oppkjøp av statsgjeld og statsobligasjoner i form av kvantitative tiltak (som dog er i siste fase). Problemet oppstår når investorer krever høyere risiko- og rentepåslag på statsgjeld som de siste årene har blitt ansett som sikre havner. Det vil gi høyere renteutgifter for allerede forgjeldede stater, men ikke minst også fortrenge private investeringer som følge av potensiell renteoppgang på bakgrunn av kredittverdighet og ikke positive sykliske forhold. Med mindre statene strammer inn livreimene og gjennomgår hestekurer, vil problemene og mistilliten kunne øke i omfang. Inflasjonsforløpet er likevel en viktig joker oppi det hele.

It's the inflation, stupid
Statsgjelden i industrilandene finansieres i stor grad av de såkalte sparelandene. Fordringer og gjeld er et nullsum-spill i de globale kapitalmarkedene, og store deler av USAs gjeld sitter blant annet sparelandet Kina på. Felles for kreditorene er at kjøpekraften ønskes bevart for sparepengene deres. Gjelden er derimot nominell og inflasjon kan redusere den reelle gjeldsbyrden til de forgjeldede. Inflasjon spiser derimot av fremtidig kjøpekraft for sparerne. Et viktig element er at mange land som USA har gjelden sin i egen valuta. Dette gir muligheten til å "trykke penger" og de facto inflatere seg ut i ytterste konsekvens. Konkurs a la Argentina 2001 er derfor neppe et sannsynlig forløp for disse. Avhengig av hva som blir det faktiske inflasjonsforløpet, kan dermed svarteper intra-stat like godt være et spareland…

Den aldrende elefanten
Timingen for økt statsgjeld kunne heller ikke vært verre. Mens staten har vært svarteper under finanskrisen, står den virkelige store utfordringen på trappene. Eldrebølgen vil gjøre kraftige innhogg i allerede skadeskutte offentlig balanser. Mens det er en hårfin balanse mellom det å trekke stimuliene tilbake for tidlig - for dermed å knekke økonomisk aktivitet som gir skatteinntekter og reduserer utgiftene – og bruke for mye og redde ”alle”, må de strukturelle underskuddene likevel adresseres. På samme måte som finanssektoren var styrt av feil incentiver, kan politikere som maksimerer politisk profitt (les: gjenvalgsmuligheter) med kortsiktighet være ugunstig og farlig på lang sikt. Aversjon mot å øke skatter og kutte utgifter kan dermed være skjebnesvangert. Med deg og meg som svarteper – enten på kort eller lang sikt.
Er du bekymret for gjelden i offentlig sektor? Diskuter nedenfor!

Denne bloggen/kronikken var publisert i Finansavisen 7.2.2010.

Les mer »

Av: Julie Songstad Andersland, Senior SRI-analytiker i Storebrand
”Putter sparepengene i klasevåpen” er overskriften på en artikkel i Aftenposten, BT og Adresseavisen 10. februar 2010. Avisen skriver at flere norske banker tilbyr kundene sine fond fra andre forvaltere, og mange av disse fondene er investert i selskaper som produserer klasevåpen, atomvåpen eller er involvert i store miljøødeleggelser. Kundenes sparepenger tar på den måten veien ut i det mange vil oppfatte som uakseptable virksomheter. Jeg er glad for å kunne si at Storebrand lenge har stilt etiske krav til våre eksterne forvaltere.

Storebrand tilbyr også sine kunder fond som er forvaltet av andre forvaltere, og understreker at vår konsernstandard for samfunnsansvarlige investeringer også gjelder for disse. Vi innrømmer imidlertid at vi ikke har like god kontroll som med våre egenforvaltede fond. Fordi investeringsbeslutningene er gjort av andre, kan vi ikke garantere for at fondene til en hver tid er i samsvar med vår konsernstandard. Det vi kan garantere er at vi hvert kvartal systematisk gjennomgår alle porteføljene til de eksternt forvaltede fondene våre.

Fondene sjekkes for alle selskapene Storebrand har utelukket fra sine investeringer. For tiden har Storebrand ekskludert 93 selskaper, noe som er langt flere enn det Statens Pensjonsfond - Utland har utelukket. Finner vi fond som er investert i noen av disse selskapene, oppfordrer vi forvalteren til å drive aktivt eierskap, alternativt selge seg ut av det aktuelle selskapet.

Selv om dette ikke er noe vi kan pålegge eksterne forvaltere, ser vi at arbeidet har gitt konkrete resultater. Så langt har vi vært i kontakt med 18 eksterne forvaltere, og syv av disse har kontaktet selskaper som er i brudd med vår standard. Ved at flere finansaktører legger press på de samme selskapene forsterkes det arbeidet som gjøres i Storebrand. Slik vi har sett i andre sammenhenger, tror vi at økt press på sikt vil føre til forbedringer hos selskapene som nå er utelukket. To av våre eksterne forvaltere har også solgt seg ut av selskaper som et direkte resultat av dialogen med Storebrand. Dersom forvaltere over tid ikke tar Storebrands bekymringer på alvor, kan vi som en siste utvei velge å selge oss ut av fond som systematisk bryter med vår konsernstandard.

Det er likevel viktig å skille mellom fondene Storebrand forvalter selv og fondene som forvaltes av andre. For å gjøre det lettere for kundene har vi merket alle våre egne fond med et merke som heter ”Garantert samfunnsansvarlig”. Dette fordi vi kan garantere kunden at disse fondene er investert i tråd med vår strenge konsernstandard. Alle våre eksternforvaltede fond er merket med ”Samfunnsansvar i fokus”. Selv om vi ikke kan gi den samme garantien her, viser dette at vi tar ansvar for vår finansielle leverandørkjede ved systematisk kontroll og oppfølging av våre eksterne forvaltere.

Les mer om Storebrands arbeid med samfunnsanvarlige investeringer på storebrand.no.

Er det viktig for deg at fondene du investerer i tar etiske hensyn? Diskuter nedenfor!

Les mer »