Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Hellas har stått i begivenhetens sentrum de siste månedene. Frykten for konkurs ser ut til å avta, men det er neppe det siste vi hører om økende og høy statsgjeld.

De baltiske statene har gjort det. Irland har også gjort det. Og nå er Hellas i ferd med å gjøre det. Alle har strammet inn eller er i ferd med å redusere de offentlige underskuddene.

Måten en stat gjør det på er å øke skatteinntektene og redusere de offentlige utgiftene. Kutt i offentlige goder er selvfølgelig aldri populært og fører til kraftige protester som vi har sett. Men tiltakene kombinert med signalene om eventuell EU-hjelp har ført til at den greske konkursfrykten har avtatt.

Budsjettunderskuddene og prognosene for flere land viser likevel at problemet ikke bare gjelder de nevnte landene. For OECD-landene har de offentlige underskuddene som andel av BNP mer enn doblet seg det siste året.

Den kraftige resesjonen har selvfølgelig forverret forholdene ved at skatteinntekter bortfaller samtidig som utgifter til eksempelvis arbeidsledighetstrygd øker kraftig. Når BNP-tallene i tillegg har falt, så er det ikke rart forholdstallene ser grisete ut. Men selv om de sykliske faktorene blir rensket bort, ser tallene og prognosene for de strukturelle underskuddene fortsatt stygge ut.

Gjeldsgraden i offentlig sektor hos industrilandene ventes av IMF nesten å doble seg i rekordfart. Fra i snitt 60-70% av BNP de siste tiårene ventes gjeldsgraden å øke til rundt 110-120% i årene fremover. I verstinglandet Hellas var det ventet at gjeldsgraden skulle stige mot 130-140%. Men det er ikke bare Hellas som bør bekymre; større og viktige økonomier som viser tilsvarende tendenser og som kan komme i samme situasjon bør også være på radaren.

Forkortelsen PIIGS har lenge eksistert for gruppen av verstinger bestående av Portugal, Irland, Italia, Greece (Hellas) og Spania. Fellesnevnere er store offentlige underskudd og høy statsgjeld, men også at det er snakk om relativt små økonomier.

Elefantene i rommet er de toneangivende og økonomiske stormaktene Storbritannia, Japan og USA. De offentlige underskuddene er like store og gjelden vokser like kjapt, selv om nivået ikke er på greske nivåer. Regningen for alle redningspakkene under finanskrisen satt staten – som svarteper - igjen med. Gjelden har i stor grad bare blitt flyttet fra privat sektor til offentlig sektor og ikke forsvunnet. Gjeldskrisen i privat sektor har nå blitt et gjeldsproblem i offentlig sektor.

Økt sparing og redusert forbruk i privat sektor under finanskrisen fikk altså offentlig sektor til å redusere sparingen og øke forbruket. Privat sektor har med andre ord til dels finansiert økt offentlig gjeld i mange land, noe som størrelsene på de ikke like faretruende underskuddene på driftsbalansene (summen av privat og offentlig sparing) er et tegn på. Japan er et godt eksempel på dette, hvor privat sektor over lang tid har finansiert underskuddet til offentlig sektor. Så selv om den offentlige gjeldsgraden ser mye verre ut enn den greske, er det få som tror på konkurs der. Hellas er derimot en versting både i privat og offentlig sektor, blant verstingene på driftbalanse og avhengig av ekstern finansiering.

Alle elefantene har også det til felles at de låner i sin egen valuta, har egen pengepolitikk og kan bruke valuta/inflasjonskanalen til å skaffe seg albuerom i gjeldssituasjonen deres, i motsetning til PIIGS. Før de skulle komme inn i en konkurssituasjon, vil blant annet seddelpressen være vel anvendt. Valutaen vil også svekkes, noe som vil bedre konkurranseevnen og øke importert inflasjon. Gjelden er nominell og skulle økonomiene bli tvunget i et hjørne, kan det å inflatere seg ut redusere den reelle gjeldsbyrden. For eksterne kreditorer og sparelandene vil derimot inflasjon og valutasvekkelse spise av fremtidig kjøpekraft. Men hvilke investorer vil sende penger dit hvor kjøpekraften forvitres?

Problemene forsterkes når investorer krever høyere risiko- og rentepåslag på statsgjeld som har blitt ansett som sikre havner tidligere. Det vil gi høyere renteutgifter for allerede forgjeldede stater. Ikke minst vil dette også kunne fortrenge private investeringer som følge av potensiell renteoppgang på bakgrunn av kredittverdighet og ikke positive sykliske forhold. Med mindre statene strammer inn livreimene i tide vil dermed problemene kunne øke i omfang. Man balanserer med andre ord på en knivsegg; for kjapp finanspolitisk innstramming demper veksten og gjeninnhentingen, mens for treg innstramming bidrar til potensiell mistillit og redusert kredittverdighet.

Poenget er at gjeldsgraden samlet sett ikke nødvendigvis har kommet ned. De store globale ubalansene i forhold til konsum, sparing og driftsbalanser har i stor grad vedvart, men endret karakter mellom privat og offentlig sektor spesielt for mange av industrilandene. Offentlig sektor har brukt penger for å kompensere for bortfall av etterspørsel i privat sektor og redde jobber, men det hjelper lite når man som land uansett har levd over evne, konsumert for mye og produsert for lite.

Selv om elefantene har større armslag og muligheter til å komme seg ut av gjeldssituasjonen enn PIIGS som har fastlåst rente- og valutapolitikk, er det grenser for hva kreditorer tåler ettersom de ekstra frihetsgradene i så fall går på bekostning av deres kjøpekraft på sparepengene. Det er ingen gratis lunch og forholdet mellom debitor og kreditor er et nullsum-spill, i stor grad påvirket av valuta- og inflasjonsbildet. At gjeldsproblemet er flyttet over fra privat til offentlig sektor er heller ikke problemfritt. På samme måte som finanssektoren var styrt av feil incentiver, kan politikere som maksimerer politisk profitt og gjenvalgsmuligheter med kortsiktighet være ugunstig og farlig på lang sikt. Historien inneholder utallige eksempler på dette.

Mens alle er bekymret for grisene, er det elefantene som kan lage størst skade. En elefant er en elefant, uansett om den er privat eller offentlig.

Denne bloggen er også publisert på E24.

Les mer »

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

I dag begynner Nav å sende ut informasjon til 190 000 nordmenn mellom 61 og 66 år. Disse må snart ta et viktig pensjonsvalg. Men ikke la deg stresse.

Det er de som neste år er mellom 62 og 67 år som først merker konsekvensene av det nye pensjonssystemet, og som snart må ta stilling til når de ønsker å gå av med pensjon. Fristen for å søke om å ta ut pensjon fra nyttår er 1. august, men ikke la deg stresse.

Disse valgmulighetene må de fem årskullene snart ta stilling til:
- Når skal jeg ta ut pensjon? Med en gang eller vente?
- Når skal jeg slutte å jobbe? Evt gå ned i stillingsbrøk?

Ja, fra 2011 kan faktisk arbeidstagere over 62 år fritt kombinere arbeid og pensjon! Det er for mange den største nyheten i pensjonsreformen.

Har du råd til å gå av tidlig?
Det nye pensjonssystemet åpner utvilsomt for flere valgmuligheter, men de valgene du tar kan få store konsekvenser for privatøkonomien. For mange arbeidstakere er ikke spørsmålet når du ønsker å gå av med pensjon, men når du har råd til å gå av med pensjon. For mange vil egen sparing være nødvendig for å kunne realisere drømmen om å gå av tidlig.

Mer pensjon hvis du venter
Velger du å stå lenger i arbeid, får du høyere pensjon. Det skyldes flere faktorer: For det første øker pensjonsbeholdningen din når du fortsetter å jobbe. For det annet skal denne pensjonsbeholdningen spres over færre forventede leveår dersom du venter med å ta ut pensjon.

Har du jobbet i 40 år med en snittinntekt på 400 000 kroner, får du en årlig pensjon fra folketrygden på 144 000 kroner dersom du går av som 62-åring. Venter du til du blir 67, øker den årlige utbetalingen til 181 000 kroner.

På Pensjonsopplysningen.no finner du en pensjonskalkulator hvor du kan regne ut dine egne pensjonstall (se til venstre på siden). Her finner du også svar på det meste om den nye pensjonsreformen.

Veddemål mot staten
Dette kan sees som et veddemål mot staten. Føler du deg frisk som 62-åring, kan du jobbe videre og vente med å ta ut pensjon. Da vil du få høyere årlig pensjon resten av livet. Vedvarer den gode helsen og du lever lenger enn gjennomsnittet for ditt årskull, har du vunnet veddemålet.

Begynner helsen din å bli dårlig eller du lever usunt, kan det være lurt i å ta ut pensjonen tidligere. For de fleste vil trivsel på jobb og familiesituasjon riktignok være minst like viktige faktorer som økonomi og helse. Vi skrev mer om dette veddemålet i en tidligere blogg.

Ingen absolutt frist
Er du i aldersgruppen som snart skal ta stilling til om du skal søke om uttak av pensjon? Ikke la deg stresse av tidsfristen 1. august. Ta deg den tiden du trenger for å gjøre et veloverveid valg. Du kan også søke om uttak av tidligpensjon etter dette, og pensjonen øker jo lenger du venter med å ta den ut.

Og du kan ombestemme deg: Du kan gå av med pensjon neste år, for så å gå delvis eller helt tilbake igjen året etter – såfremt arbeidsgiver aksepterer det.

Synes du de nye pensjonsreglene er kompliserte? Du er ikke alene. Diskuter nedenfor.

Les mer »

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

Kvinner tjener mindre enn menn, og har færre oppsparte midler. Desto viktigere er det at kvinner tar ansvar for egen økonomi. Her er noen tips på Kvinnedagen.

- Krev pensjon av mannen din, skriver VG på Kvinnedagen 8. mars. Det er førsteamanuensis Ellen Katrine Nyhus ved Universitetet i Agder som gir dette gode rådet til kvinner i fødselspermisjon, som taper arbeidsinntekt og pensjon på å være ute av arbeidslivet i perioder mens barna er små.

Flere dystre tall
Her er noen flere dystre tall sett med kvinneøyne:
- Kvinner tjener 15 prosent mindre pr time enn menn
- Nesten ni av ti minstepensjonister er kvinner
- Nesten 60 prosent av uføretrygdede er kvinner
- 40 prosent av yrkesaktive kvinner jobber deltid

I tillegg vet vi at kvinner sparer mindre enn menn og har en lavere formue. Vi vet også at kvinner normalt lever 4-5 år lengre enn menn – og at de gifter seg med menn som er eldre enn seg selv.

Dobbel skvis
Kvinnene kommer altså i en dobbel skvis: De har mindre oppsparte midler til alderdommen, og skal attpåtil fordele den lille potten over flere år! Kvinner har derfor all grunn til å bruke litt tid på å planlegge for sine eldre dager.

Ta kontroll
Min erfaring er at mannen er ”finansminister” i de fleste familier, og tar hånd om større økonomiske vurderinger som lån, sparing og forsikring. Kvinnen er gjerne ”økonomisjef” og tar seg av den daglige økonomien som innkjøp, regningsbetaling og lignende.

Et tips til kvinner er at de viser mer interesse for de store økonomiske beslutningene. Har du god oversikt over familiens økonomi, blir det også lettere å ha en formening om hva man skal leve av som pensjonist. Er det mørke utsikter til en romslig pensjonstilværelse, kan du ta noen grep allerede i dag.

Skilsmisse-spøkelset
Omtrent halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Altfor mange er uvitende om reglene for deling, og mange har en feilaktig oppfatning av at alt deles likt ved skilsmisse. Hovedregelen er at de verdiene man tar med inn i ekteskapet, skal man også ta med ut igjen. Kun verdier som skapes mens man er gift, skal likedeles. Men her er det flere unntak.

Ett unntak er pensjonsrettigheter: Ved skilsmisse får partene med seg det de har opptjent av pensjonsrettigheter. Dersom familien har valgt at mannen skal være hovedforsørger, mens kvinnen er hjemmeværende eller arbeider deltid, vil dette slå uheldig ut for hennes pensjonsrettigheter ved brudd. En løsning kan være å sørge for private ordninger for kvinnen. Typisk vil det si at mannen sparer jevnlig i konas navn.

Opprett en spareavtale
Det er aldri for sent å starte sparing til egen pensjon. Men jo tidligere du starter, jo mindre trenger du å spare i måneden. Det er mange måter å spare til pensjon på. Min favoritt er i spareavtale i aksjefond samt nedbetaling av lån.

Jeg anbefaler at man oppretter en månedlig spareavtale i et globalt aksjefond. Beløpet kan være fra et par hundrelapper i måneden og oppover. Når pengene trekkes direkte fra bankkontoen, er det mye lettere å spare jevnt. Ikke nøl – start sparingen i dag!

Les mer »