Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Sist Norges Bank var i hevingsmodus, var mantraet små og ikke-hyppige skritt. Nå ser det ut som om de vil gå enda langsommere frem. Neste skritt blir kanskje først ved juletider.

Norges Bank nedjusterte som ventet onsdag sin såkalte rentebane, som er beste gjetning fra deres hold om hvordan renteforløpet blir fremover. I den nye rentebanen ble tidligere varslet renteheving i høst utsatt og dyttet frem i tid. Rentebanen ble justert ned med om lag en kvarting (0.25%) for de neste tre kvartalene, deretter en kvarting til siste halvdel 2011, og ytterligere en til i 2012.

Det betyr likevel at sentralbanken fortsatt er i en hevingsmodus. Rentenivået er på et unormalt lavt nivå. Norges Bank indikerer at de vil fortsette hevingene - men først kanskje i desember - om makroforholdene utvikler seg som de venter. Samlet venter de nå at det heves med kun 0.50% frem til neste sommer.

Årsaken bak de utsatte rentehevingene er uten tvil det som skjer i Sør-Europa. Lavere renter ute er faktoren som drar ned rentebanen mest. Internasjonale renter - og spesielt tyske - har falt som følge av uroen i PIIGS-landene, ikke minst som følge av flukt til sikrere statspapirer. Svakere vekstutsikter i Europa kombinert med lavere lønns- og inflasjonsutsikter bidrar i tillegg. Dette gjør at også norske renter blir holdt nede. En potensiell styrking av kronen med økende rentedifferanse holder dermed Norges Banks renteplan fra forrige gang som gissel.

Men ikke alle typer renter har falt som følge av uroen. Statsrenter for PIIGS-landene har økt kraftig og holdt seg høye, tross iherdige forsøk fra den europeiske sentralbanken til å holde dem nede med de facto kjøp av statsobligasjoner. Pengemarkedsrentene har også økt som følge av usikkerheten og bidratt til at Norges Bank ser mindre behov for sine rentehevinger på kort sikt. Det trenger dog ikke nødvendigvis være godt nytt for låntagere, da lånekostnadene i større grad følger innlånskostnadene til bankene.
Norske husholdninger kan likevel glede seg over utviklingen og rentenivået. Fortvilelse i Sør-Europa resulterer i renteglede her hjemme. På mange måter er norsk økonomi i en såkalt Goldilock-tilstand (Gullhår) akkurat nå. Det er verken for hett eller for kaldt, hva angår norsk økonomi. Veksten er sånn passe høy - ikke for høy eller for lav. Det samme kan man si om inflasjonspresset. Ikke minst har ikke den norske stat heller noe gjeldsproblem. Oljeformuen kommer godt med. Gullhår i flere betegnelser er kanskje også godt beskrivende.

Rentebanen er likevel bare en prognose og en indikasjon på det faktiske forløpet. Vi har sett utallige rentebaner som har ligget milevis unna det faktiske renteforløpet. Vi har også sett utallige inflasjonsbaner/¬-prognoser fra Norges Bank – som indirekte legger premissene for rentebanen – som har bommet kraftig. Et viktig anker og signal har likevel vært at inflasjonsbanen alltid har endt opp på inflasjonsmålet på 2.5% mot slutten av prognoseperiodene. For første gang i historien publiserte Norges Bank 23. juni 2010 en inflasjonsprognose som ender under målet og på 2.25%.
En historisk begivenhet og milepæl som dette var, ble tilsynelatende forbigått i stillhet av rentejubelrusen om at renten trolig ble holdt uendret ut året. Hvem bryr seg om denne lille detaljen på en kvarting, kan man selvfølgelig spørre. Men det er ingen tilfeldighet at alle inflasjonsprognosene i Pengepolitiske (tidligere Inflasjons-) rapporter, siden innføring av inflasjonsmålet, har blitt forankret på magiske 2.5%. Dette er et signal om et lite skift. Et skift mot enda mer fleksibel inflasjonsstyring; fra et for snevert fokus på kun konsuminflasjon og troen på at det skal fange opp alt. Et lite skritt i basispunkter, men et stort steg for pengepolitikken. Dette er nemlig de første - men små og langsomme skrittene - mot å lene seg mot vinden.

www.twitter.com/olavchen

Denne bloggen er også publisert på E24.

Les mer »

Av Jan Otto Risebrobakken, direktør for næringspolitikk i Storebrand

Private helseforsikringer er ikke en tikkende bombe under den offentlige helsetjenesten, som Steinar Westin sier til Aftenposten 8. juni 2010, men et viktig del av løsningen dersom myndighetene skal sette strengere grenser for det offentliges ansvar for helsetjenester.

Presset på helsesektoren vil øke, blant annet som følge av en aldrende befolkning og en medisinsk utvikling som gjør det mulig å behandle stadig flere lidelser. Helsedirektøren har pekt på behovet for tøffere prioriteringer, og sier også at det er nødvendig for å hindre vekst i markedet for private helseforsikringer.

Jeg mener strengere prioriteringer i den offentlige helsetjenesten øker behovet for private forsikringer. Prioritering innebærer at myndighetene setter grenser for hvor langt det offentliges ansvar strekker seg. Utover dette må folk ta ansvar selv, og da er forsikring et egnet virkemiddel. I dette perspektivet er ikke private helseforsikringer et problem, men en løsning som kan bidra til en mer hensiktsmessig arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor.

Les mer »

Av: Karsten Solberg, leder produktutvikling i Storebrand Kapitalforvaltning

Debatten går høyt om kunder bør velge aktive fond eller indeksfond, som har lavere kostnader. Viktigere enn valg mellom ulike fond er kundens fordeling mellom aktivaklasser.

Ingen som er interessert i personlig økonomi og sparing kan ha unngått å legge merke til alle innlegg fra akademia eller for den saks skyld fondsselskaper som argumenterer for at det eneste saliggjørende i forvaltningen av penger er å bruke passivt forvaltede fond. Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten fra april. For de fleste kunder vil det si at man investerer i ulike former for indeksfond i stedet for å plassere pengene i aktivt forvaltede mandater. Ved å investere i passivt forvaltede fond oppnår man en eksponering som per definisjon vil gi en avkastning tilnærmet lik den man ville fått ved å ha plassert pengene direkte i alle aksjene som markedsindeksen består av, mens forvaltningskostnadene i de fleste tilfeller er betydelig lavere enn i aktivt forvaltede mandater.

Fordeling mellom aktivaklasser er avgjørende
Debatten rundt aktiv/passiv forvaltning er høyst relevant og svært interessant, men fokuset er etter vårt syn i ferd med å bli i overkant stort på en relativt spiss problemstilling knyttet til hvordan man skal bygge opp en langsiktig spareportefølje. Den viktigste beslutningen man tar som investor er ikke om man velger aktiv eller passiv forvaltning av aksjefond, men hvilke aktivaklasser man legger inn i porteføljen. Denne påstanden dokumenteres gjennom et stort antall internasjonale studier; enkelte studier hevder at opp mot 90 prosent av porteføljens avkastning over tid skyldes den strategiske allokeringen. (Eks: Brinson,Hood & Beebower;”Determinants of Portfolio Performance"). Senere forskning viser at det er vanskelig å tallfeste forklaringsgraden, men at det er vesentlige bidrag er hevet over tvil.

Svaret på utfordringen om optimal fordeling er ikke det samme for alle investorer, og det endelige resultatet bør være en funksjon av flere variable, der tidshorisont og ulike former for risikotoleranse er de viktigste parametrene. Mens man tradisjonelt har fokusert utelukkende på hvor mye man forventer at investeringene svinger i verdi, vil en oppegående investor eksempelvis hensynta både likviditetsrisikoen og samvariasjonsrisikoen knyttet til de ulike investeringene i en portefølje. Er det noe finanskrisen synliggjorde med all tydelighet, er det at historiske gjennomsnittsbetraktninger alene ikke er nok til å forstå risikoen i en portefølje. For de kundene som ikke har egen rådgiver som kan veilede i disse spørsmålene, finnes det etter hvert enkle nettbaserte spareveiledere som kan guide kundene langt på rett vei.

Verdipapirfondenes forening (Vff) jobber aktivt for å øke interessen for sparing i aksje-, rente- og kombinasjonsfond, og har i flere av sine siste publikasjoner argumentert for hvilke valg man bør være opptatt ved langsiktig sparing, selv om de naturlig nok ser porteføljesammensetting gjennom brillene til en bransjeorganisasjon. Les mer om vff sine tips på deres hjemmesider.

And the winner is…: Kunden
Det er en intens kamp om fondskundene i det norske markedet. Kostnadsforskjellen mellom aktivt og passivt forvaltede fond tilsier at man må treffe godt med valg av aktiv forvalter for å rettferdiggjøre prisdifferansen. Det finnes som kjent flere forvaltermiljøer som kan vise til lang historikk med meravkastning etter kostnader, og som derfor kan forsvare høye forvaltningsgebyrer med meget god margin. Oppblomstringen av indeksnære alternativer vil imidlertid gjøre det vanskeligere for de forvaltere som ikke kan vise til en troverdig forvaltningshistorikk, noe som i sum vil gagne kundene.
Også når det gjelder tegnings- og innløsningskostnader er det store endringer i sparemarkedet. Mens institusjonelle investorer i lang tid har vært vant til svært lave omkostninger ved handel i noterte eller unoterte fond, har konkurransebildet i fondsmarkedet medført at også den jevne privatinvestor nå kan nyte godt av lavere kostnader ved tegning og innløsning.
I sum vil derfor den pågående debatten om forvaltningsstil, anbefalinger om allokering og kostnadsfokus ha en sannsynlig vinner. Vinneren er kunden som klarer å analysere både den delen av isfjellet han ser, og - enda viktigere - den delen av isfjellet som ikke ligger åpent i dagen.

Les mer »