Storebrand-header

Storebrandbloggen

23. mai 2013

Hvor mye får vi 'a?

Jentegjengen til Gro Jørgensen på tur på Årdals-
åsen utenfor Porsgrunn. Gro er nr 2 fra høyre. 
Av: Gro Jørgensen (54), Porsgrunn, gjesteblogger

Det er uro i venninnegjengen! Vi vet ikke hva vi får i pensjon, vi vet ikke hva vi har og vi vet ikke om vi burde passet bedre på... De fleste av oss har nok vært mer kjent for å bruke penger enn å spare, skriver Gro Jørgensen (54), vår gjesteblogger fra Porsgrunn.

Fremtida er plutselig kommet mye nærmere og det er ikke vår skyld - for det var ikke vi som begynte å mase om det. Sant og si har vi ikke brydd oss mye om det - og hadde tenkt å la det ligge ei stund til, men så er det jo så ufyselig mye fokus på det! Å telle pensjonskroner altså! Vel, telle og telle - det er å ta hardt i, for sannheten er at vi ikke helt har skjønt det med ny pensjonsordning. Om vi er med i den gamle eller den nye ordningen - eller om vi er blant dem som får litt fra begge ordninger.

Det var helt problemfritt den lørdagskvelden for noen uker siden da vi i grillhytta var lykkelig og slitne etter langtur i skogen med påfølgende føde av både vått og tørt. Det var ingen grunn til å stemme over om livet var godt - for vi visste at akkurat da så var det overveldende flertall for ja.

Vi var til stede i øyeblikket - og vi fokuserte på framtida bare for å forsikre oss at de gode dagene skulle fortsette. Dette er jenter som er vant til å planlegge. I alle de 35 årene vi har holdt sammen har det blitt forbausende mye realitet ut fra de planer vi har lagt og de drømmer vi har drømt sammen.

Vi har reist til andre sida av jorda, vi har sunget og danset på de merkeligste steder, vi har møttes omtrent hver måned, vi har vært der for hverandre i vonde tider. Vi har tatt imot nye kjærester og nye barn med stort sinn.

Ja da, det er mange år til vi skal forlate arbeidslivet, men spørsmålet er likevel når. Lørdagskvelden i grillstua etterlot ingen tvil. Vi logger av jobb-pc`en, tar av oss uniformen, slår sammen tegnebrettet, leverer fra oss mobiltelefonen, sier morna til arrogante sjefer, krevende undersåtter og hyggelige kollegaer, samme dag som vi fyller 62.


Jentegjengen til Gro på enda en tur -
denne gangen til Cinque Terre i Italia.
I løpet av ett år så vil vi alle i venninnegjengen ha fylt den magiske tidligpensjonsalderen - og vi la planer om livet etter 62. Den faste hytteturen en gang i året til Rauland, ble raskt oppgradert til minst fire - og da med langhelg. Dessuten skal vi reise. Mye og langt... Lange frokoster på senga med kaffe og aviser, mye gøy med alle de barnebarna våre barn forhåpentligvis har skaffet oss inntil da, ble også lagt inn i fremtidsplanene. – Takk for at vi bor i et land der vi kan gå av med pensjon når vi er 62 år! lød den unisone og høylytte skålen.

Så etter hvert begynte noen å tenke på penga... Livsgrunnlaget. Hvor mye får vi 'a? Hæ? "Pensjon er utsatt lønn" kunne vi lese og tanken på at vi nok hadde krevd å få utbetalt det meste gjorde oss litt urolige. Når det i mange artikler ble fremhevet at de som jevnt og trutt har lagt unna penger i årenes løp var de som kunne se lyst på pensjonisttilværelsen, ble vi for alvor redde. De fleste av oss har nok vært mer kjent for å bruke penger enn å spare...

Forsikringsselskapets Storebrands undersøkelse om hvor få som vet hvor mye bedriften sparer for dem i pensjon, gjorde at vi følte oss sett! Her var vi en del av flertallet - altså dem som ikke har full oversikt. Syv av ti som ikke vet, er kvinner visstnok. Akkurat ja!  Heldigvis kunne en av de opplyste fortelle at ved å gå inn på nettsidene til nav.no eller norskpensjon.no kunne vi finne ut hva vi ville få inn på kontoen hver måned når vi runda 62 år. Det var ikke aktuelt å gjøre det verken i grillhytta eller de aller nærmeste dagene, men så...

Den første meldingen om at fremtidsplanene kanskje ikke blir akkurat slik vi hadde tenkt kom uka etter. "Har sjekka pensjonen min. Tror jeg må jobbe lengre enn planlagt. Alternativet er sprengsparing eller lottogevinst" kom det som fellesmelding fra en av jentene... Etterpå ble det stille. Veldig stille. Ingen svarte på den mailen. Og jeg vet at mine venninner er datakyndige!

Ja, ja 67 år er vel også en fin alder...

(Dette innlegget sto på trykk i Telemarksavisa i april 2013. Storebrand har fått tillatelse til å gjengi en forkortet utgave av forfatter Gro Jørgensen.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommenter gjerne blogginnleggene våre!