Penger og pensjon

Slik kan du hjelpe fattige gründere

2012-01-09T13:15:00.005+01:00

Av Bjørn Erik Sættem, kommunikasjonssjef i Storebrand

I to år har jeg lånt ut penger til mikrogründere i uland. Jeg får ingen renter på pengene. Avkastningen utbetales i god samvittighet. Med få tastetrykk kan også du hjelpe driftige gründere med smålån – lån som kan forandre liv.

Jeg har lånt ut noen hundrelapper til en tømrer i Togo, en hønseoppdretter på Filippinene, en saftselger i Kongo og andre mikrogründere. Med ett unntak, hvor mine låntagere på Haiti ikke greide å betale tilbake de siste 5 dollarene, har jeg fått tilbake alle pengene. Disse lånene kan forendre liv: Samtidig har gründerne fått muligheten til å jobbe seg ut av fattigdommen.

Med få tastetrykk kan også du hjelpe noen på den andre siden av verden, og bidra til å redusere urettferdige globale forskjeller. Minste lånebeløp er 25 dollar, altså 150 kroner. Små lån fra deg og meg kan forandre liv.

Ivy Gabudao fra Filippinene (bildet) er gift og har en datter på tre år. Ivy oppdretter griser og ender, som hun senere selger på markedet. For denne jobben tjener hun ca 6000 pesos i måneden, tilsvarende ca 800 norske kroner. I vår søkte hun om et lån på 300 dollar via nettsiden kiva.org for å utvide hennes lille virksomhet. Jeg og andre låntagere ønsket å hjelpe henne og lånte til sammen Ivy de 300 dollarene via Kiva.org.

En genial ide
Ideen til Kiva.org er genial. Kiva er en nettside hvor internettbrukere som deg og meg kan låne penger til mikroentreprenører i utviklingsland. På nettsiden kan du se bilder og lese en beskrivelse av alle gründerne og hva de skal bruke pengene til.

Siden oppstarten i 2005 har nesten 700.000 Kiva-medlemmer lånt ut 270 millioner dollar fordelt på ca 360.000 lån. I skrivende stund søker rundt 3.000 mikroentreprenører i mer enn 60 land etter lån. Du kan selv velge hvilke mikroentreprenører du vil låne penger til. Du kan også låne bort penger til fattige som vil bygge eget hus.

Minste lånebeløp 25 dollar
Du kan låne ut så mye penger du vil, men minstebeløpet er altså 25 dollar. Pengene overføres via kredittkort eller betalingssystemet Paypal. Lånet tilbakebetales normalt etter et halvt til ett år i månedlige avdrag.

Alle mikroentreprenører som kan motta lån er forhåndsgodkjent av en av de 150 lokale mikrofinanssstiftelsene som Kiva samarbeider med. Det sikrer at ikke pengene sløses bort. Og de aller fleste lånene blir tilbakebetalt: Hele 98,9 prosent av lånene blir innfridd fullt ut, ifølge Kiva.

Kivas långivere mottar ingen renter, det gjør heller ikke Kiva. Selskapet finansierer virksomheten ved økonomisk støtte og frivillig innsats fra medlemmene. Mikrofinansinstitusjonene, som er bindeleddet mellom Kiva og gründerne, krever imidlertid renter på vanlig måte for å dekke sine driftskostnader. Se mer om hvordan Kiva fungerer i denne videoen.

NB! Dette er ingen investeringsanbefaling fra Storebrand.

PS: Storebrand er en av Nordens største private investorer innenfor mikrofinans. Vi får riktignok avkastning på pengene vi låner ut, men det sosiale aspektet er også viktig. Dette vil vi fortelle mer om i en senere blogg.

Les mer om våre mikrofinansinvesteringer her.
Er mikrolån en god ide? Diskuter under!

Smart å selge tapsaksjer før nyttår?

2011-12-15T10:04:00.000+01:00

Av Karsten Solberg, leder produktutvikling i Storebrand Kapitalforvaltning

Sørgelig mange småsparere – inklusive meg selv - sitter med urealiserte tap på aksjer og fond etter et krevende år i aksjemarkedet. Bør du selge disse tapspapirene før årsskiftet for å få skattefradraget? Det er et vanlig spørsmål vi får fra våre kunder.

Det er mange av oss som har kjent på en halvbitter smak i munnen etter å ha sittet gjennom perioder med kraftige aksjefall. Selv hadde jeg en periode på nittitallet hvor interessen for fotballaksjer var ganske stor. Da Vålerenga var i støtet i nest øverste divisjon og spilte seg fram til semifinale i cupen tenkte jeg i mitt overmot at dette ser ut til å bli en spennende kursreise. Uten å gå i detalj om forløpet kan jeg bare si kort at det ikke ble min beste investering – aksjen fikk i løpet av noen år kraftig juling, og jeg satt som forsmådd småinvestor igjen. Da kalenderen begynte å tikke mot slutten av et dårlig år i aksjemarkedet vurderte jeg om det beste var å kaste kortene for å kunne realisere et skattemessig tap.

Hvorfor ta tapet nå?Mange sitter kanskje i tilsvarende situasjon i disse dager. Aksjemarkedet har fått en hard medfart både i år og i et femårsperspektiv, og verdien av både enkeltaksjer og aksjefond er for mange lavere enn inngangsverdien. Hva er så argumentene for å ta tapet nå? Bortsett fra at man blir kvitt irritasjonen over en investering som har gitt tap og følelsen av å kunne begynne med blanke ark er det naturligvis skattemotivasjonen som veier tyngst. Staten spleiser på tapet ditt og gir 28 % fradrag for forskjellen mellom salgsprisen din i forhold til kostprisen på aksjene/fondene dine. Pengene er dermed frigjort, og hvis du velger å reinvestere midlene du frigjør kan du dermed investere mer enn markedsverdien av din opprinnelige investering når du hensyntar skattefradraget.

Nå skal det imidlertid sies at det ikke alltid er rasjonelt å selge unna i bøtter og spann før nyttår bare for å få skattefradraget, med påfølgende reinvestering. For det første må du ta høyde for mulige transaksjonskostnader ved kjøp og salg. For det andre er det sannsynligvis mange som tenker det samme som deg i dagens marked: Summen av disse salgsinteressene mot slutten av året kan bety at man selger på lavere kurser enn det man kan få andre perioder i året.

I tillegg er det mange som har tro på at sent i desember er det smart å kjøpe aksjer for å kunne ta del i den såkalte januar-effekten. Særlig små aksjer som har falt kraftig har historisk vist seg å ha en kraftig kursstigning de første ukene av januar i mange markeder. Januar-effekten er dessverre ikke en pålitelig kilde til ekstra-avkastning – den har historisk hatt en tendens til å bli større i perioder med positiv kursutvikling. Og noen ganger kommer den ikke i det hele tatt nettopp fordi markedet har posisjonert seg for oppgang på forhånd.

Hvis du ønsker å fortsette å spare i den samme aksjen/fondet som du sitter med tap på, og realiserer beholdningen kun for å få fradraget, bør du også vite følgende: Skattemyndighetene kan vurdere gjennomskjæring dersom du kjøper tilbake de samme verdipapirene kort tid etter salget.

Det er med andre ord flere ulike vurderinger man bør gjøre før man eventuelt realiserer beholdninger før jul. Selv landet jeg på konklusjonen at noen ganger må man bare ta et tap – jeg ga bort Vålerenga-aksjene mine til Frelsesarmeen; verdien av aksjene hadde falt under minstekurtasje ved et ordinært salg gjennom megler. I retrospekt fikk jeg to positive effekter ut av dette: i tillegg til å realisere skattefradraget lærte jeg at timing av kjøp/salg av enkeltaksjer er krevende materie, det er kanskje denne type erfaringer som gjør at man sparer i fond fremfor i enkeltaksjer?

Bart mot kreft

2011-12-14T15:39:00.008+01:00

Av: Terje Mjåseth, prosjektansvarlig i Storebrand Helseforsikring

Vi er godt inne i adventstiden, men det er få gryende nisseskjegg å se. Derimot er det mange herrer som mimrer tilbake til november, da de grodde bart til inntekt for forskning på prostatakreft og tiltak for bedre mannehelse.

Dette gjelder også bartebrødrene på Storebrand Bartelag. Vi har latt bartene falle og må derfor benytte oss av løsskjegg hvis nissegjerningen kaller, men ser stolt tilbake på vårt bartebidrag.

Hva er Movember?
Storebrand har gjennom flere år samarbeidet med Kreftforeningen, og har særlig vært involvert i deres Rosa Sløyfe-aksjon. Movember er det yngre og maskuline motstykket til Rosa Sløyfe. I år var første gang at Kreftforeningen og Norge ble offisielt involvert i Movember-aksjonen, som opprinnelig startet i Australia i 2003.
Aksjonen er bygget rundt såkalte Mo Space-sider: Barteprofiler hvor bartegroerne laster opp sine bartebilder og oppfordrer venner, familie og kolleger til å støtte Movember gjennom å sponse sin bart. Hovedfokuset er menn og kreft, selv om formålet er å bidra til bedre mannehelse generelt. Hoveddelen av pengene som samles inn går til støtte av forskning på prostatakreft. På Kreftforeningens hjemmeside kan du lese mer om menn og kreft, og hvilke symptomer man bør være obs på.

Bartekaffe og bartesponsing
Storebrand hadde i utgangspunktet ikke planlagt en felles barteaksjon i år. Men: da det utover i november ble tydelig at det grodde frem en imponerende skog av ansattebarter på hovedkontoret vårt på Lysaker, bestemte vi oss for å kaste oss på bartebølgen og støtte den viktige kampen for bedre mannehelse.

I kaffebaren vår jobber det en trivelig kar som heter Hamed (bildet). Han fikk tidlig mye oppmerksomhet for sin imponerende mustasje og inntok dermed rollen som sjefsbart. Sammen med sine baristakolleger solgte han bartekaffe til inntekt for Movember. Du kan se hvor mye vi samlet inn på vår felles Mo Space-side.
I tillegg til salget av bartekaffe inviterte Storebrand våre følgere på Facebook til å laste opp sitt bartebilde og Mo Space-adresse. Vi lovet å støtte de ti første med 500 kroner hver. På grunn av overveldende pågang endte vi opp med å sponse 18 barter!

I Storebrand Helseforsikring håper vi at Storebrands bartelag, bartekaffen og resten av bartestormen i Movember har inspirert menn til å ta bedre vare på helsa og snakke om typiske "mannesykdommer". Vi ønsker å bidra til at de som blir syke får behandling raskt, og at flest mulig blir friske.

7 milliarder mennesker idag – skal vi feire?

2011-10-31T11:23:00.005+01:00

Av: Stina Billinger, bærekraftsstrateg i Storebrand
Idag, mandag 31. oktober 2011, blir vi 7 milliarder mennesker på jorden. Da jeg begynte på skolen for 25 år siden var vi omtrent 5 milliarder på jorden. Forskere mener at vi i år 2050 vil være mellom 9 og 12 milliarder. Hastigheten på befolkningsveksten er økende - og ikke minst utfordrende.

Men i Sverige avfolkas landsbygden och befolkningstillväxten i Europa har stannat av. I vissa länder sjunker till och med antalet invånare. Förstagångsföräldrarna blir allt äldre, och pensionärerna lever allt längre. Vi hör på nyheterna att vi kommer behöva importera arbetskraft om vi ska kunna försörja vår åldrande befolkning.

Till 98 % sker befolkningsökningen i det vi kallar för tillväxtmarknader och utvecklingsländer, exempelvis Indien, Kina, Brasilien, Turkiet, Mexiko, Sydafrika och Thailand. Där går även urbaniseringen snabbt. Kinas fastighetsmarknad kokar och alla världens lyftkranar samlas på platser vi inte en kan namnet på. Det finns städer med över 30 miljoner invånare i Kina som inte ens en promille av svenskarna eller normännen hört talas om. 2050 kommer två tredjedelar av världens befolkning bo i städer.

Redan idag kommer hälften av världens ekonomiska tillväxt från de så kallade tillväxtländerna. Företag från Kina, Indien, Brasilien är idag globala, starka bolag som står sig väl i konkurrensen internationellt. Så länge arbetskraften är billigare i somliga av dessa länder kommer produktionen fortsätta att flytta dit.

En majoritet av bolagen på Stockholmsbörsen är beroende av råvaror från eller produktion i tillväxtländerna i sin verksamhet. I Kongo, Sydafrika och Guatemala finns gruvor och naturresurser som några av våra svenska och norska företag är helt beroende av för sin produktion. Det är alltså inte bara befolkningen som växer i dessa länder – ekonomierna växer också och vi ser en befolkning som ökar sin konsumtion. Precis som vi har gjort och fortsatt gör.

Den enorma industrialiseringen vi har sett de senaste 30 åren har lett till ett väsentligt mer resurskrävande och avfallsproducerande levnadssätt. Denna utvecklings startade i de rikare länderna men slår nu till med kraft nu också i tillväxtländerna. Detta, i kombination med befolkningstillväxten, har lett till ett överutnyttjande av många naturresurser, ett förändrat klimat och en ekosystem under svår stress.

Men vad har då detta med oss att göra? Om jag säger att befolkningsökningen och tillväxtmarknaderna har påverkan på dina sparpengar – tror du mig då?

Jag påstår också att vår förmåga att hantera knappa resurser när befolkningen stiger till 9 miljarder är helt avgörande för våra globala företags ekonomiska resultat i framtiden. För att befolkningsökningen inte ska fortsätta att stiga ytterligare måste vi göra världen mer hållbar och bättre för fler. Här är näringslivets agerande en kritisk faktor och investerares förmåga att identifiera vilka bolag som adresserar utmaningen helt avgörande.

Befolkningstillväxten är en av flera stora utmaningar på vägen mot en hållbar utveckling. Den är tätt sammankopplad med andra ödesfrågor vi står inför, genom att det är ömsesidigt beroende av varandra. Kollapsen av ekosystem som är helt vitala för näringslivet. Klimatförändringar som leder till extremväder. Korruption skapar felaktigt fattade affärsbeslut och hämmad utveckling. Dessa frågor anses av somliga som ”icke finansiella” men är i själva verket helt vitala för värdeutvecklingen av dina sparpengar.

Vi måste säkerställa att det finns drivkrafter för bolag att agera hållbart, med hänsyn till miljö och samhälle samtidigt som de är finansiellt och ekonomiskt stabila. Företagen ska kunna tillgodose dagens kunders behov utan att äventyra kommande generationers möjligheter att tillgodose sina.

Idag föds ett antal barn som gör att vi blir 7 miljarder världsmedborgare. Oavsett om du firar eller ej, ta en fundering på hur du investerat dina pengar. Är de investerade för att stötta upp en bärekraftig utveckling?

PS: Om du precis som jag är intresserad av hur det står till med världen, rekommenderar jag en titt på Hans Rosling, professor i Global hälsa på Karolinska Institutet, i detta videoklipp på Ted Talks. Ingen gör svåra ämnen så underhållande som han!

Derfor støtter Storebrand TV-aksjonen 2011

2011-10-18T16:35:00.013+02:00

Stina og Sigge Billinger

Av: Stina Billinger, bærekraftsstrateg i Storebrand

Førstkommende søndag, den 23. oktober, går årets TV-aksjon av stabelen. Den setter søkelyset på en problemstilling vi i Storebrand har arbeidet lenge med, nemlig kampen mot landminer og klasevåpen.

Begge disse våpentypene dreper sivile i krig på en forferdelig og brutal måte. De lemlester mennesker og etterlater landområder ubrukbare i lang tid. Norsk Folkehjelp gjør en fantastisk innsats for å støtte de rammede og rydde bakken for miner.

Enkel beslutning
I 2003 besluttet vi i Storebrand å utelukke selskaper som produserte landminer og klasevåpen fra våre investeringer. Dengang var det en ganske radikal beslutning. Vi var blant de første investorene som gikk så langt til tross for at FN-konvensjonen som forbyr disse våpnene ennå ikke var innført. I dag har de fleste større nordiske investorer begynt å utelukke selskaper som produserer disse typer våpen. Dette synes vi er gledelig og svært positivt for fremtiden!

Dette var en enkel beslutning å ta for oss i 2003. I 2050 vil det være ni milliarder mennesker på jorden. Dersom man da skal kunne leve godt av planetens ressurser, er det ikke bærekraftig å investere i klasevåpen og landminer som skader mennesker og gjør jordarealer utilgjengelige for generasjoner.

Er det nok?
Holder det i år 2011 å velge bort de selskapene som produserer kontroversielle våpen og bryter med menneskerettighetene? Kommer vi til å skape en bærekraftig verden gjennom å ikke investere i de verste selskapene og sette dem opp på en svarteliste?

Svaret vårt er nei. Det som var radikalt og modig i år 2003 er i dag ikke nok dersom investeringen skal være bærekraftig. Det kreves enda mer og den satsningen ønsker vi å ta!

Gjøre en forskjell
Vårt oppdrag er å forvalte dine investeringer på en god måte. Det innebærer både at pengene skal vokse og gi god avkastning, samt at de skal gjøre en forskjell og komme til nytte. Akkurat nå er flere enn 80 selskaper belønnet med vår ’Best in Class-utmerkelse’. Det innebærer at disse selskapene er blant de beste i sin bransje til å ta hensyn til bærekraftige aspekter i sin forretningsvirksomhet. Hva betyr det i praksis? De har gode styringsssystemer, de utvikler grønne produkter, de kjemper for menneskerettighetene og kan samtidig vise til gode finansielle resultater. Vi tror at de er fremtidens vinnere.

Årets TV-aksjon er din mulighet til å bidra! Ved å gi et bidrag til Norsk Folkehjelp har du muligheten til å bli minerydder og støtte arbeidet mot landminer og klasevåpen.

Innsamling via Facebook

Tidligere denne uka samlet Storebrand inn 50.000 kroner til TV-aksjonen og Norsk folkhjelp. Innsamlingen foregikk på Facebook. Budskapet i innsamlingen var "Det koster 20 kroner å rydde 1 kvadratmeter fri for miner og klasebomber. Klikk her og vi gir 20 kr til Norsk Folkehjelp". Responsen var overveldende og i løpet av to timer hadde over 4000 klikket og dermed bidratt til aksjonen. Det betyr at vi nådde taket for hvor mye vi kunne bidra med, langt raskere enn vi hadde forventet. For oss var det helt fantastisk å se hvor mange som ønsket å støtte opp om TV-aksjonen. Vi setter stor pris på alle som bidro og takker ydmykt for engasjementet!

Ugreit å investere i atomvåpen

2011-10-12T11:56:00.017+02:00

Av: Stina Billinger, bærekraftsstrateg i Storebrand

Nordea investerer i flere selskaper som produserer atomvåpen, selv om oljefondet og andre norske storbanker har valgt å trekke seg ut. Det melder NRK i dag. For Storebrand er det ikke greit å investere i kjernevåpenprodusenter.

Dermed kan nordmenns sparepenger være med på å finansiere kjernefysiske våpen, melder NRK i dag.

Allerede i 2009 fikk Nordea og flere andre banker kritikk for at de investerte i atomvåpenprodusenter som Boeing og EADS. Nordea sier nå at de ikke vil trekke seg ut av selskapene før det finnes et internasjonalt regelverk mot atomvåpen.

Holder ikke å bare følge loven
Samfunnsansvar dreier seg om mer enn bare å følge loven. Synes virkelig Nordeas kunder det er ok at de tjener penger på atomvåpenproduksjon?

Det holder heller ikke for Nordea å vise til at de avventer et internasjonalt forbud mot atomvåpen, slik vi fikk med klasevåpen. Det finnes nemlig allerede en internasjonal ikkespredningsavtale som gjelder kjernevåpen.
Dessuten har International Court of Justice i Haag fastslått at de mener at bruk av kjernevåpen strider mot internasjonal rett. Avtalen gjør at Storebrand ikke investerer i kjernevåpen.

Pengene fra årets TV-aksjon går til mine- og
bomberydding. Foto: Werner Anderson.

På samme måte velger vi bort klasevåpen- og landmineprodusenter, noe som er høyaktuelt i forbindelse med neste helgs TV-aksjon. Pengene skal gå til inntekt for Norsk Folkehjelp og deres arbeid med å fjerne miner og klasebomber.

PS: Storebrand tar i disse dager et nytt steg i å ytterligere styrke vår posisjon ved å integrere avdelingen for bærekraftige investeringer i forvaltermiljøet. På denne måten blir risikovurderingen mer integrert med forvaltingen av pensjons- og sparemidlene til våre kunder. Vi skal oppnå best mulig avkastning for våre kunder, men ikke for enhver pris.

Vi slurver med brannøvelser hjemme!

2011-10-11T13:56:00.000+02:00

Av: Hanne Gudding, informasjonsjef i Storebrand

Da jeg var 14 år våknet min familie av at brannalarmen gikk. Klokka var 03 på natta, og det var midtvinters. Det brant i stua vår, og årsaken var glemte stearinlys.

Til tross for dramatikken, det gikk heldigvis fint. Min far fikk slukket brannen med en vannslange fra kjøkkenet. Men jeg kommer aldri til å glemme den opplevelsen. Og til tross for at jeg hele tiden fikk klare instrukser underveis, ville jeg husket episoden som mindre dramatisk dersom vi hadde hatt brannøvelse i forkant?

Min familie er representativ for en norsk gjennomsnittsfamilie: I en undersøkelse Storebrand har gjennomført svarer kun 1 av 10 at de regelmessig øver på hva de skal gjøre under en brann hjemme. Til hvorfor de ikke har hatt øvelser, svarer ca halvparten at de aldri har tenkt over det, mens den andre halvparten stoler på røykvarsler og annet sikkerhetsutstyr.

Er det ikke litt pussig? På de fleste arbeidsplasser i dag gjennomføres det brannøvelser. Når brannalarmen går vet vi hva vi skal gjøre. Vi er innprentet til å forlate pulten og gå med raske skritt til avtalt møtested, og dette føler vi oss sikre på.

Men hjemme, hvor vi tilbringer mest tid, øver vi ikke på dette. Dette må vi bli flinkere til! Er det kun voksne mennesker i huset, kan det være tilstrekkelig å prate seg gjennom rutiner. Er det derimot barn tilstede, vil det være behov for en praktisk gjennomgang, som bør repeteres med jevne mellomrom.

Gjennomføres det brannøvelser hjemme hos deg?

Slik har du brannøvelse hjemme:
• Gjør brannøvelsen til en lek, slik at du ikke skremmer barna. Snakk om hvorfor det er viktig å ha brannøvelse. Fortell om røykvarsleren og hvorfor den vil begynne å pipe.
• Lag noen enkle regler for hva barna skal gjøre dersom røykvarsleren piper og det lukter røyk.
• Prøv ulike rømningsveier. Vurder om det er behov for ekstra hjelpemidler, for eksempel stige. Bli enige om hvem som går først og hvem som går sist.
• Bli enige om hvor dere skal samles, for eksempel ved flaggstangen eller epletreet.
• Snakk sammen etterpå og foreta en evaluering. Gjenta øvelsen minst to ganger per år.

Se film om brannøvelser fra Norsk Brannvernforening her:

Hjelp oss å gi mer penger til hjelpearbeidet i Afrika

2011-08-26T15:02:00.031+02:00

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

Storebrand støtter de sultrammede på Afrikas Horn med 100.000 kroner. I tillegg vil vi gi 10 kroner for hver person som deler/liker denne saken på sin Facebookside.

Afrikas Horn opplever den verste tørken på 60 år, og øker hver dag i omfang. 12 millioner mennesker kjemper en fortvilet kamp for å overleve.

Hjelpeorganisasjonene gjør en utrolig viktig jobb med å samle inn penger for å hjelpe. De flyr ned mat og setter igang matdistribusjon. I tillegg settes det opp nødtelt, sanitæranlegg med mer.

Det er med andre ord gitt mye bistand, med det er viktig å fortsette å bidra når slike katastrofer rammer. Hver krone og hver time teller!

Derfor gir Storebrand nå 50.000 kroner til Flyktninghjelpen og like mye til Røde Kors, som vi samarbeider nært med.

DU kan gi din støtte ved å dele/like denne bloggen eller Facebook-linken på din Facebookside. Vi gir 10 kroner hvis DU gjør dette. Du kan gi støtte til Flyktningehjelpen eller Røde Kors direkte.

Hvorfor gjør vi dette? Vi i Storebrand er opptatt av å ta samfunnsansvar. For oss handler samfunnsansvar først og fremst om å opptre ansvarlig, investere bærekraftig, å utbetale pensjoner og lån samt å tilby gode forsikringer. Men vi ønsker også å bidra til en bedre verden ved å gi til gode formål. Få trenger mer støtte enn de sultrammede på Afrikas Horn.

Hjelpeorganisasjonene bidrar til å distribuere mat til de sultrammede. Begge
foto: Astrid Sehl/Flyktningehjelpen.

(Slik teller vi: Vi teller antall 'dele' og 'like' på vår Facebookside for denne saken fra 26. august til 1. september. Vi setter taket på 20.000 kroner, i tillegg til de 100.000 som vi allerede har gitt.)

Er blinklys ekstrautstyr?

2011-08-24T14:53:00.006+02:00

Av Hanne Gudding, informasjonssjef i Storebrand

Nesten alle hevder at vi konsekvent bruker blinklys. Hvorfor sier da over halvparten av oss at vi har opplevd farlige situasjoner i trafikken på grunn av manglende tegn?

Kanskje tror nordmenn at de er flinkere til å bruke blinklys enn de egentlig er? Det tyder i alle fall en fersk spørreundersøkelse på, gjennomført av Norstat for Storebrand Forsikring. Hadde du spurt meg om jeg konsekvent brukte blinklys, ville jeg også svart bekreftende. Sannheten er nok at jeg slurver litt, som så mange andre.

I rundkjøringer er det lett å være slapp og ikke blinke seg ut. Det føles ofte unødvendig, fordi man ligger i en fil som markerer retningen. Men faktum er jo at trafikantene du møter på din vei ut, trolig ikke vet i hvilken retning filen din peker.

Ved veikryss er det naturlig for de fleste av oss å bruke blinklys (i alle fall hvis det er andre biler i nærheten). Husker du på det ved alle filskifter også? Hva med de situasjonene der du selv mener at andre trafikanter ikke har behov for å vite om din videre ferd. Trenger du ikke å gi tegn dersom det ikke er noen å gi tegn til?

Det er nok mange ’Jada, selvfølgelig bruker vi blinklys, men kun når det er nødvendig’-brukere der ute. Og som regel går det bra med dem også. Men det blir straks mer problematisk dersom du skulle bli påkjørt, og du ikke har brukt blinklys. Blir det tvist i forsikringssaken, er det du selv som må bevise at du ga tegn. Det er ikke alltid så lett.

Jeg mener derfor vi skal slå et slag for mer bruk av blinklys! Som vår undersøkelse viser, er det urovekkende mange som har opplevd farlige situasjoner på grunn av egen eller andres manglende bruk av blinklys. Det er ikke sånn at blinklys fungerer som ekstrautstyr på bilen. Tvert i mot! Det er høyst påbudt og den viktigste kilden til informasjon andre trafikanter har om din atferd i trafikken.

Hvor flink er du på å bruke blinklys? Har du opplevd farlige situasjoner på grunn av manglende tegn?

Det handler om risiko

2011-08-10T11:35:00.024+02:00

Av: Julie Andersland, senior analytiker, bærekraftige investeringer i Storebrand

Statoils oljesandanlegg

Rett før sommeren besøkte jeg Statoils oljesandanlegg i Canada. Omvisningen var både nyttig og lærerik, men Storebrand er fremdeles negative til utvinningen av oljesand.

Verden vil møte store energiutfordringer de nærmeste årene. Oljereservene i Canada er regnet som de nest største etter Saudi Arabias. Samtidig står vi overfor enorme utfordringer knyttet til økosystemtjenester og befolkningsvekst. Ferskvann vil bli en mangelvare, og ødeleggelse av naturmangfoldet kan hindre utvikling i fattige land på grunn av sviktende landbruksavlinger.

Dette er utfordringer vi ikke klarer å løse uten at næringslivet radikalt endrer kursen i en mer bærekraftig retning. Storebrand har tatt til orde for at oljesand per dags dato ikke er en bærekraftig form for oljeutvinning og derfor har vi støttet forslaget om at Statoil bør trekke seg ut av oljesandutvinningen i Canada.

Sammen med andre analytikere og investorer fra inn- og utland, ble jeg invitert på besøk til Statoils oljesandanlegg i Canada, Leismer. Leismer ligger i Athabasca-regionen i Alberta, en drøy times flytur fra Calgary.

Julie Andersland

Besøket var lagt opp som en forlengelse av Statoils kapitalmarkedsdag i New York der analytikere og investorer var invitert. Vel fremme i Alberta ble vi ønsket velkommen til Statoils Lodge av ledelsen for Canada-virksomheten. Deretter fulgte presentasjoner av selskapets ulike virksomhetsområder i Nord-Amerika før det var tid for en-til-en møter med representanter fra ulike forretningsområder i Statoil. Slike møter er en unik mulighet til å snakke om akkurat de temaene den enkelte investor er opptatt av. For Storebrands del var det i dette tilfelle håndtering av miljø- og sosiale risikoer.

På grunn av vått vær og sikkerhetsrisiko ble omvisningen på Leismer gjort fra bussen. Det var litt synd, men samtidig fikk vi et veldig godt inntrykk av anleggets omfang da vi kjørte langs flere kilometer lange rørledninger.

Statoil setter klare mål for å redusere sin miljøbelastning og det er positivt at selskapet viser åpenhet rundt virksomheten vet å rapportere og invitere interessenter på besøk. Alt i alt ble det et nyttig og lærerikt besøk.

Storebrand mener likevel at det er knyttet omfattende risikoer til oljesandsutvinning. Endrede rammebetingelser som nye EU-krav for å fremme grønnere drivstoff, lavkarbonstandarder for drivstoff i USA og rettsaker mot kanadiske myndigheter på vegne av urbefolkningsgrupper i oljesandområder bidrar til å øke risikoen i slike prosjekter. Det er derfor vi i Storebrand arbeider aktivt for å påvirke aktørene i oljesand til en mer bærekraftig utvinning.

Gjennom vårt engasjement i FNs prinsipper for ansvarlige investeringer vil vi stille krav til alle oljesandselskaper om en mer bærekraftig utvinning. I vår Best in Class-analyse av oljebransjen er selskapenes risikohåndtering av oljesand et viktig element. For oss handler ikke dette arbeidet om Statoil, men om hele oljebransjen.

Hvordan mener du at vi bør møte fremtidens energiutfordringer?

Indeksfond eller aktive fond? Ja takk, begge deler!

2011-06-20T13:01:00.002+02:00

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

Storebrand lanserer i disse dager to nye indeksfond. Men hva er indeksfond? Og hva er det lureste å investere i for deg?

Først en rask forklaring: Et indeksfond følger en bestemt aksjeindeks, for eksempel Oslo Børs’ hovedindeks, slavisk og tar ingen veddemål på hvilke selskaper som vil gjøre det bra eller dårlig. Dette er en enkel jobb, og dermed har indeksfond lave kostnader.

I et aktivt aksjefond forsøker forvalteren å slå resten av markedet ved å finne de enkeltaksjene som man tror vil bli morgendagens vinnere. Dette er betydelig mer arbeidskrevende enn å etterligne innholdet i en aksjeindeks, og slike fond har dermed høyere kostnader.

Fordelen med aktive fond er at en dyktig forvalter kan slå indeksen og gi kunden ekstra god avkastning. Ulempen er at ikke alle forvaltere kan slå indeksen, i alle fall ikke hvert eneste år. Dermed kan kunden ende opp med å få en lavere avkastning enn indeksen og samtidig betale en høyere kostnad enn ved indeksfond, spesielt hvis en ikke har lang sparehorisont.

Hva mener fondssparerne selv? I samarbeid med Norstat spurte vi nylig knappe 400 fondssparere om de tror at deres aksjefond vil gjøre det bedre enn gjennomsnittet blant lignende fond. Svarene fordelte seg slik:
Ja: 28 %
Nei: 20 %
Verken eller: 32 %
Vet ikke: 19 %

Altså en ganske jevn fordeling mellom de ulike svaralternativene. Det ser ut som om kundene forventer begge deler.

Selv om min tidligere professor på Handelshøyskolen, Thore Johnsen, mener at mange studier viser at et typisk aktivt aksjefond over tid ikke klarer å slå markedet, og at indeksfond dermed er å foretrekke, mener jeg at det ikke finnes noe fasitsvar her.

Min anbefaling er ”ja takk, begge deler”: Kjøp både indeksfond og aktive fond. Slik tenker blant andre verdens største fond, det norske Oljefondet. Fondet har en rimelig og passiv forvaltning i bunn som sikrer markedsavkastningen, og en mer kostbar aktiv forvaltning på topp, som skal skape ekstra avkastning. Siden 1998 har denne strategien gitt en gjennomsnittlig årlig meravkastning på rundt 0,3 prosentpoeng (inklusive en kraftig mindreavkastning under finanskrisen).

Nå gir Storebrand den samme valgmuligheten til sine kunder. Det ene indeksfondet som lanseres investerer kun i fremvoksende markeder – for eksempel India, Kina og Brasil (og de andre landene som fremgår på verdenskartet øverst). Det andre investerer over hele verden, inklusive fremvoksende markeder.

Indeksfond eller aktive fond - hva foretrekker du? Diskuter i kommentarfeltet nedenfor.

Framvoksende korrupsjonsfeller

2011-05-02T10:31:00.006+02:00

Av: Christine T. Meisingset, leder for bærekraftige investeringer i Storebrand

Som langsiktig investor stiller Storebrand krav til god forretningsskikk og bærekraftig virksomhet i alle våre investeringer. Telenor er et av selskapene vi eier. De siste månedene har selskapet blitt ufrivillig dratt inn i en voksende korrupsjonsskandale som involverer Telenors indiske partner. Denne saken belyser et omfattende problem for alle norske selskaper som har virksomhet i framvoksende økonomier.

De alle fleste av disse landene sliter med systematisk korrupsjon i offentlig forvaltning. Anbudsrunder, tildeling av lisenser og det daglige administrasjonsarbeid kan alle være gjennomsyret av korrupsjon. De negative konsekvensene er mange, blant annet påvirkes infrastruktur, som er livsnødvendig for å vokse.

Når vinneren av et offentlig anbud er selskapet som har betalt de største bestikkelsene, og ikke selskapet som har det beste eller rimeligste produktet, er resultatet som oftest dyre og dårlige tjenester for brukerne. Annenrangs veier, strømnett og mobilnettverk kan hindre økonomisk vekst i et 30-40 års perspektiv og dermed også kvele samfunnsutviklingen.

Det er meget viktig at selskaper etablerer retningslinjer og kontrollrutiner mot korrupsjon. Men uansett hvor gode et selskaps egne systemer er, knyttes det betydelig risiko til samarbeidspartnere. Selskaper kan redusere denne risikoen ved å stille krav til at samarbeidspartnere har systemer som er i stand til å både oppdage og behandle korrupsjon i egne rekker. Det er også viktig å merke seg at selv om man ikke eier selskapet når korrupsjon finner sted, kan man bli sittende igjen med regningen til slutt, slik Telenor erfarer i denne saken.

Som langsiktig investor stiller Storebrand krav til god forretningsskikk og bærekraftig virksomhet i alle våre pensjons- og fondsporteføljer. Per i dag har vi utelukket ni selskaper for grov korrupsjon, og er i aktiv dialog med mange flere for å få dem til å bedre systemene sine. Dette vil både kunne trygge inntjeningen i fremvoksende markeder og forbedre samfunnsutviklingen.

Hva mener du? Synes du det er riktig og viktig at store investorer stiller slike krav til selskapene de investerer i?

Dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 30. april 2011.

Boligprisene er usosiale!

2011-03-31T11:09:00.000+02:00

Av: Olav Chen, fondsforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Nylig varslet sentralbanken at renten skulle videre opp før sommeren. Dette kan faktisk være positivt for unge boligeiere med lån.

Ofte får man inntrykket av at alle tjener på boligsprisoppgang og vedvarende lave renter. Overskrifter som «se hvor mye boligen din har steget i verdi» pryder ofte mediebildet som om alle boligeiere er tjent med en prisoppgang. Undertonene preges av at stigende boligformue anses som positivt for alle bortsett fra de få - omtrent 20 prosent av befolkningen - som ikke eier sin egen bolig.

Langtfra positivt
Fremstillingen om at lave boligrenter og stigende boligpriser er udelt positivt for alle med boliglån og boligeiere er nemlig misvisende. Renteøkninger som demper boligprisoppgangen kan faktisk være lønnsomt og profitabelt på sikt for så mange som halvparten av boligeierne! Misforståelsen bunner nemlig i synet på at et boligkjøp er en langsiktig «investering» og at det er et engangskjøp. Hvis man er villig til å strekke synet på bolig som «konsum», samtidig som man legger til grunn at man skal gjøre flere kjøp, kan sannheten i større grad komme til syne.

For når var det sist noen ble glad for at prisen på en nødvendig konsumvare steg? Hva om prisene på matvarene i handleposene dine en dag steg kraftig og permanent etter at du kom hjem: ja, du har tjent med profitt på varene i posene, men du må jo spise uansett. Hva med de dyre matvarene du må kjøpe i morgen og dagene etter? Har du tjent eller tapt på prisoppgangen? Dette er selvfølgelig et flåsete eksempel, men parallellen er mer reell enn mange liker å tro: De som mangler fremtidige kvadratmetre i bolig og har tenkt å kjøpe større, må handle dyrere i fremtiden. Kanskje opptil halvparten av dagens boligeiere er i denne situasjonen.

Begrepet «taper» i boligmarkedet kan dermed utvides langt utover de som ikke eier sin egen bolig. Alle de som eier i dag, men har tenkt til å kjøpe seg større bolig senere, er tapere ved boligprisoppgang.

Neste gang man hører at det er renteoppgang som kan dempe boligprisveksten, bør dermed flere juble. Det gjør i hvert fall jeg.

Denne bloggen er basert på kommentaren til Olav Chen i dagens VG. Her utdyper Chen sine synspunkter. Les kommentaren i sin helhet her.

Hvor tok pengene veien?

2011-03-23T12:13:00.009+01:00

Av: Hanne Gudding, informasjonssjef i Storebrand

Er du den typen som tar vare på alle kvitteringer og gjennomgår månedsforbruket slik at du har kontroll på hva du bruker penger på? I såfall er det veldig bra. Samtidig er det nok slik at flertallet av oss verken orker eller har tid til det, men vi skulle gjerne hatt litt bedre oversikt. Dette har Storebrand Bank lyst til å hjelpe deg med! Vi tilbyr nå tjenesten ’Mitt forbruk’ i nettbanken - se introvideo i vinduet over.

Her får du oversikt over hvor mye du faktisk bruker hver måned på mat, klær, bensin, hudpleie, boligutgifter, kaffe osv. Vi har forhåndskategorisert de vanligste utgiftspostene for deg. I tillegg har du sikkert noen egne butikker/tjenester du bruker ofte. Disse kan du legge inn manuelt.

En detaljert oversikt over ditt faktiske forbruk kan gi deg noen "aha-opplevelser" og kanskje også vise deg hvor din privatøkonomi har forbedringspotensial? Samtidig vil tjenesten "Mitt forbruk" gjøre store deler av jobben for deg, slik at det verken er tid - eller ressurskrevende.

Storebrand Bank håper at denne tjenesten blir nyttig for deg og at du tar kontakt med oss om du har spørsmål om dette eller om andre bank-ting. Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Følg Storebrand på Facebook her.

Følg Storebrand på Twitter her.

Les hva Bekk, som har hjulpet oss med å lage Mitt forbruk, skriver om den nye tjenesten.

Gull i skisporet, gull på Oslo Børs

2011-02-23T10:38:00.000+01:00

Det er en klar sammenheng mellom norsk VM-suksess og børsutviklingen. Mange medaljer til Norge gir oppgang på børsen. Men for svenskene er det motsatt: Det svenske skilandslaget bør holde seg unna pallen hvis det skal bli et godt børsår for våre naboer.

Av: Hans Thrane Nielsen, leder for det norske aksjeteamet i Storebrand Kapitalforvaltning

Som jo alle vet, er nordmenn et nasjonalistisk og følelsesstyrt folkeferd. Det er derfor grunn til å anta at det norske aksjemarkedet vil gjøre det godt dersom de norske utøverne gjør et godt ski-VM. Det er videre grunn til å anta en svak børsutvikling i 2011 dersom de norske skiløperne ikke klarer å ta et tilstrekkelig antall medaljer i Holmenkollen. Dersom man ser på sammenhengen mellom norske utøveres medaljefangst i tidligere verdensmesterskap og avkastningen på Oslo Børs i det samme kalenderåret, så er det god støtte for en slik teori. Man finner en tydelig sammenheng mellom medaljefangst og avkastningen på Oslo Børs. Perioden 1958-2009 (den periode vi har norske børsavkastningsdata for) viser følgende sammenheng:

Vi ser tydelig hvordan de for Norge skuffende verdensmesterskapene på 70-tallet og i 1958 ble etterfulgt av en svak avkastning på Oslo Børs. Tilsvarende ser vi hvordan optimismen øker når antall medaljer vunnet stiger. Unntaket er 1982, hvor Pål G. Mikkelsplass' fall og Oddvar Brås stavbrekk i stafetten påførte det norske folk et traume, som varte i nesten ett år. Stafettguttas ulykke kostet iflg modellen en mindreavkastning på hele 50% det året! 14 medaljer i 1982 skulle gitt en børsavkastning på 28%, den ble -22%. Dette ble så reversert, avkastningen i 1983 ble som vi husker formidabel på Oslo Børs, med en oppgang på 91%!

Det svenske aksjemarkedet oppfører seg annerledes. Sammenhengen mellom svenske utøveres medaljefangst og avkastningen på Stockholmsbørsen har vært som følger:

Her ser vi at sammenhengen er negativ. Konsekvensen for det kommende verdensmesterskapet på ski er åpenbar. Det svenske skilandslaget bør holde seg unna pallen, mens de norske utøverne må vinne minst fem medaljer. Dermed er vi sikret en oppgang på begge børser. Dersom det norske laget skulle ta 20 medaljer og Sverige ende uten medalje, så vil Oslo Børs iflg modellen stige ca 46%, mens Stockholmsbørsen vil stige ca 28%. En åpenbar vinn-vinn situasjon for begge land.

Det er også enkelt å sikre seg mot (å hedge) eventuelle tapte bonuser i det svenske laget. Ved å kjøpe kjøpsopsjoner på begge børser, samtidig som man legger klister under de svenske skiene, så sikrer man en god avkastning til de ellers meget dyktige svenske skiløperne. Avslutningsvis bør samtlige svenske tilskuere i Kollen få tildelt norske flagg, lusekofte og tegningsblankett i aksjefond når de entrer tribunen.

Mest mulig penger fra NAV før jeg dør?

2011-02-01T10:11:00.005+01:00

Av Arve G. Myrvang, direktør i Storebrand

Når lønner det seg å ta ut pensjon? Dette spørsmålet har den siste tiden blitt stilt til en lang rekke pensjonseksperter. Alle svar jeg så langt har sett handler om hvordan man får ut mest mulig pensjon etter skatt gjennom resterende levetid. Er slike svar nyttige for dem som spør?

Forutsetningen for svarene er en antakelse om hvor lenge jeg kommer til å leve. Jeg har nå blitt 64 år gammel og har arbeidet med forsikring og pensjoner i det meste av mitt voksne liv. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å leve. Det jeg vet noe om er hvor lenge dagens 58 000 64-åringer kommer til å leve – i gjennomsnitt. Jeg er ved relativt god helse, så jeg vil tro at jeg er i den delen av gruppen som lever lengre enn snittet, men jeg vet ikke. Derfor tar jeg heller ikke beslutninger basert på denne antakelsen.

Hva velger jeg bort når jeg tar ut pensjon? Med det nye pensjonssystemet, hvor vi kan ha både lønn og pensjon samtidig, vil svaret være at jeg kanskje ikke velger bort noe som helst, akkurat nå. Men det tidlige uttak får likevel konsekvenser for pensjonen og dermed levestandarden den dagen jeg ikke lenger kan eller vil arbeide og supplere pensjonen med lønn.

Jeg er også overbevist om at den dagen jeg tar ut alderspensjon skjer det noe med min mentalitet. Jeg har innsett at mitt arbeidsliv, som for meg har vært mye av mitt selvbilde og identitet i 44 år, nå ligger bak meg, men jeg vet ikke helt hva det er som ligger foran meg. Jeg forstår at det er mer eller mindre opp til meg selv, med den helse, kunnskap og økonomi jeg har til enhver tid.

Hva er så rett svar på spørsmålet i overskriften? Etter min oppfatning kan bare den enkelte svare på det. Pensjonsekspertene kan bidra med deler av svaret, hva jeg har å leve av hvert år når jeg tar ut pensjon. Hva jeg får i sum resten av mitt liv har kun interesse for de som skal finansiere pensjoner for en stor gruppe.

Den andre delen av svaret må den enkelte finne ut selv. Hvordan kan jeg få et godt og meningsfullt liv når det ikke lengre fylles av arbeidsoppgaver og sosialt fellesskap på jobben?

Jeg håper at debatten om når det "lønner seg" å gå av med pensjon fremover vil handle mer om hvordan vi kan få et godt og meningsfullt liv og om hvordan vi kan påvirke vår økonomiske evne og kapasitet i hvert enkelt år. Summen av år som pensjonister vet vi som kjent lite om.

Mikrofinans krever godt gammeldags bankhåndverk

2011-01-19T19:58:00.006+01:00

Av: Elin Myrmel Johansen, konserndirektør for samfunnsansvar, Storebrand

I desember tok NRKs Brennpunkt opp utfordringer ved mikrofinans under tittelen «Fanget i mikrogjeld». Det er riktig at den sterke veksten i mikrofinans gir noen negative effekter. Dette tar bransjen på alvor.

Mikrofinans er banktjenester til fattige personer som ikke har tilgang til penger i et vanlig bankmarked. Mikrofinans møter et stort behov hos fattige - nemlig behovet for kapital.

Storebrand er en av Norges største private investorer innen mikrofinans, og har fem års erfaring på området. Vi har plassert ca 200 millioner kroner av våre kunders pensjonsmidler i ulike mikrofinansfond og -prosjekter. Avkastningen så langt hva vært konkurransedyktig – og på plussiden.

Gjennom våre fem år som investor i mikrofinans har vi sett godt og mindre godt bankhåndverk, slik vi ser resten av finansbransjen. Vi har deltatt i håndtering av en regjering som ber sitt folk om ikke å betale tilbake (Nicaragua), vi har håndtert forfølgelse og korrupsjon (Aserbadjan) og flere andre vanskelige situasjoner.

Den sterke veksten i mikrofinans skjer ikke uten negative effekter. Kritikken går først og fremst på høye renter og aggressiv utlånspolitikk, som Brennpunkts dokumentar påpekte. Dette tar bransjen på alvor. Mange av de største mikrofinansinstitusjonene har eksempelvis gått sammen om å lage tydeligere internasjonale spilleregler for å beskytte låntagerne bedre.

Det er ikke noe motsetningsforhold mellom veldedig og kommersiell virksomhet innenfor mikrofinans, som enkelte hevder. Utviklingslandene trenger begge deler - og mer til. Uten deltagelse fra kommersielle aktører hadde bransjen aldri greid å tilby langt over 100 millioner fattige familier mikrokreditt. Bare Storebrands beskjedne aktivitet når ut til nær 1 million mennesker.

Storebrand vil fremdeles investere i mikrofinansprosjekter. Vi ser gjerne at flere norske investorer blir med i Det norske mikrofinansinitiativet. NORAD kan også bidra til økte investeringer ved å garantere for deler av utlån fra aktører som norske livselskap - slik som USAID og andre lands hjelpeorganisasjoner gis anledning til.

Vingling hindrer pensjonssparing

2010-11-29T12:42:00.004+01:00

Av: Lars Aa Løddesøl, administrerende direktør i Storebrand Livsforsikring AS

Storebrand og andre selskaper stopper nysalget av IPS (Individuell Pensjonssparing med Skattefordel). Årsaken er skjerpede skattesatser for pensjonister for 2011, skriver Dagens Næringsliv 29. november 2010. Både kunder og leverandører trenger forutsigbare rammer for langsiktig sparing.

Regjeringen vil øke skattesatsene for pensjonister i 2011. Det medfører blant annet at det vil bli mindre lønnsomt å spare i IPS. Folk som ønsker å spare til pensjon blir skadelidende. Både kunder og leverandører trenger forutsigbare rammer for langsiktig sparing.

Historien om IPS (Individuell Pensjonssparing med Skattefordel) er et klassisk eksempel på hvordan lite forutsigbare rammebetingelser skader kundene: Før skattereformen i 1992 var IPS-ordningen (den gang kalt EPES og etter hvert IPA) en populær og meget lønnsom spareform. Ordningen ble benyttet i alle samfunnslag og representerte et klart tredje supplement til offentlig og bedriftsbetalt pensjon. Etter dette er rammebetingelsene endret flere ganger og i praksis med tilbakevirkende kraft.

For neste år er det atter nye regler som reduserer attraktiviteten av IPS-sparing: Blant annet økes trygdeavgiften på pensjonsinntekt fra 3 til 4,7 prosent. De nye reglene vil gi en marginalskatt på 38,7 til 40,7 prosent på pensjonsinntekter. Eventuell toppskatt vil gi enda høyere satser. Med 28 prosent fradragsrett og rundt 40 prosent skatt ved utbetaling blir lønnsomheten i IPS-sparingen marginal sammenlignet med andre lignende spareformer. Mange vil da velge ikke å spare. (Dine Penger påpekte konsekvensene av de foreslåtte skattereglene allerede i oktober.)

Storebrand stopper derfor aktivt nysalg av IPS. Kunder som allerede sparer i IPS kan fortsette, men for kunder over 55 år anbefaler vi stopp i IPS-spareavtalen. De vil være bedre tjent med å fortsette sparingen til pensjon i andre spareformer, uten bindingstid. Med få år igjen til pensjonsalder og utbetaling vil ikke rentes-rente-effekten av IPS-fradraget samt evt spart formuesskatt veie opp for økt skatt på utbetaling. Pengene kundene har spart i IPS før 2010 er for øvrig fritatt for formuesskatt og bundet til pensjonsalder, som før.

Tredje pilar i pensjonssparingen
Pensjonssystemet bygger på tre pilarer: Folketrygden, tjenestepensjonsordninger og privat pensjonssparing. Det er leit for nordmenn at den siste pilaren ikke har bedre levegrunnlag. Om politikerne virkelig ønsker at vi skal utsette forbruk og spare mer til alderdommen, må pillen sukres.

Pensjonsreformen gir større fleksibilitet til den enkelte å bestemme selv når man vil ta ut pensjon og om man vil kombinere jobb og pensjon. Det innebærer at de som ønsker å gå av med tidligpensjon, må ta større ansvar for egen sparing enn tidligere. Uten privat sparing i bakhånd, vil tidligpensjon være en utopi for mange.

En ny og forbedret IPS-ordning
En enkel og forutsigbar løsning kan være å innføre lik skatteprosent for fradrag og beskatning - 28 prosent - dersom pengene bindes til pensjonsalder. En økning av innskuddsgrensen til 40.000 eller til 1 G (ca 75.000 kr) bør også vedtas. Dette ønsker opposisjonen, men ikke regjeringen. En slik spareordning kan tilbys av alle banker, fondsforvaltere og livselskap, og er således konkurransenøytral. Den bør ha fritak for formuesskatt som i dag, og i tillegg få skjermingsfradrag i de relevante spareformene. En slik IPS-ordning vil virkelig kunne sette fart i pensjonssparingen – til fordel for både staten og borgerne. Redaktør Tom Staavi i Dine Penger, er tilhenger av en slik spareordning med skattesymmetri, ifølge hans blogg på VG.no.

Banklovkommisjonen ser på andre former for pensjonssparing, inkludert ordninger som benytter felles fradragsramme for tjenestepensjon og individuell tilleggssparing. Dette kan skape alternative løsninger i fremtiden, men inntil dette er på plass bør dagens IPS-regelverk justeres slik at vi får et forutsigbart, stabilt og godt rammeverk for langsiktig pensjonssparing i Norge.

En versjon av denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 29. november 2010.

Jobber du med forsikring? Er ikke det innmari kjedelig?

2010-11-01T10:56:00.004+01:00

Av: Knut Dyre Haug, forbrukerøkonom i Storebrand

Vippende på blanke sko og med et glass i hånden fikk jeg altså servert sannheten, og den kom ikke fra et barn. Dette spørsmålet grublet jeg mye på sist søndag. Hun selv jobbet i skatteetaten…

Jeg jobber i Storebrand og vi driver med mer enn forsikring, men la gå. Hva er egentlig forsikring og kan det være litt ok å jobbe med? Tenkte jeg skulle svare skattedamen, som sikkert har en interessant jobb. I dette blogginnlegget vil jeg fortelle litt om ting som ikke alle har hørt om før, bare for å gjøre meg litt mer interessant til neste gang vi møtes.

Noe for samboere?
Jeg kan begynne med begunstigelse. Passe døvt ord, men så er det sakset rett fra en lovtekst, da. Ved hjelp av dette, kan samboere sikre hverandre på en enkel måte. Samboere arver som kjent ikke hverandre. Et dødsfall kan få store økonomiske konsekvenser dersom man ikke har gjort hjemmeleksen, som omfatter samboeravtaler og forsikringer.

Ved at du oppnevner samboeren din som begunstiget, kan denne motta forsikringer fra deg som andre arvinger ikke får ta del i. Selv avdødes barn har ingen rett til disse pengene. På den måten kan samboere trygge hverandre økonomisk og den andre kan leve økonomisk videre der de slapp. Flott, hva? Jeg vet om andre måter å gjøre det på også, men det kan vi ta en annen gang. Å skrive en samboeravtale er også et viktig råd i denne sammenheng.

Norges Viktigste Forsikring
Synes du en lønn på 299.538 er høyt? For noen er det faktisk det – for de fleste andre er det ikke særlig å strekke seg etter. Dette er faktisk det maksimale du kan få fra folketrygden rett etter sykelønnsåret dersom du blir ufør. Uansett hvor mye du tjener. Kan hende du får litt mer i pensjon fra folketrygden etter hvert, men sikkert er det ikke.
Her kommer Norges Viktigste Forsikring inn i bildet. Uførepensjon. Denne forsikringen utbetales fra du blir ufør og til du går av med alderspensjon. Du kan få den gjennom jobben eller du kan kjøpe den privat. Eller begge deler, noe som kan være lurt.

Alle bør ha en god uføreforsikring, også studenter. Men de færreste studenter har en uføreforsikring. Alle foreldre bør kjøpe dette til sine barn – det råder også Dine Penger foreldre til å gjøre.

Vi ser at mange familier har barneforsikringer, men noen av disse (ikke den du har kjøpt i Storebrand!) går ut når du blir student. Så er studenter uten forsikring noen år før de kjøper selv. Blir de uføre i denne perioden får de lønn resten av livet nesten på nivå med minstepensjonister.

Gøy å jobbe med forsikring? Når jeg ser på all elendigheten ovenfor ble jeg litt usikker. Men det er bedre å vite enn å bli overrumplet. Velkommen!

Etikk er butikk

2010-09-29T19:23:00.003+02:00

Av: Elin Myrmel-Johansen, konserndirektør for Samfunnsansvar i Storebrand

Enkelte hevder at strenge krav om miljø og samfunnsansvar i investeringene vil redusere avkastningen. Storebrand har 15 års erfaring med bærekraftige investeringer. Vår erfaring er at slike krav ikke går ut over avkastningen, snarere tvert imot.

I et innlegg i Fædrelandsvennen 22. september under overskriften «Etikk koster penger» hevder kommentator Valerie Kuben i samme avis at det å stille strenge krav om miljø og samfunnsansvar i investeringene ville redusere pensjonene våre. I Storebrand har vi stilt slike krav siden 1995. Vår erfaring er at slike krav ikke går ut over avkastningen.

Storebrands konsernstandard for samfunnsansvarlige investeringer dekker de samme områdene som Pensjonsfondets retningslinjer, deriblant menneskerettighetsbrudd, korrupsjon, alvorlig miljøskade og enkelte våpentyper. Storebrand går imidlertid enda lenger, blant annet ved også å utelukke de ti prosent dårligste selskapene i høyrisikoindustrier. Mens Pensjonsfondet for tiden har utelukket 51 selskaper, utelukker Storebrand 99 selskaper.

Hvilke følger får så Storebrands utelukkelser for risiko og avkastning? Selskapene som Storebrand har utelukket, utgjør i dag i underkant av syv prosent av de samlede verdier i Morgans Stanleys verdensindeks - altså en ikke uvesentlig andel. Dette påvirker ikke risiko i særlig grad. Det samme kan sies om avkastningen. Vi tror faktisk at dette i et langsiktig perspektiv vil kunne øke kundenes pensjoner.

Våre antakelser bekreftes i en internasjonal analyse publisert av Mercer (2009). De har analysert 16 ulike studier av sammenhengen mellom kriterier for miljø og samfunnsansvar og avkastning. Konklusjonen er at ti av 16 studier viser positiv avkastning, to negativ til nøytral og fire nøytral.

Dagens praksis i Pensjonsfondet kan karakteriseres som defensiv, der man er opptatt av å «sikre en avkastning med en standard som vi kan stå oppreist og forsvare», som statssekretær Hilde Singsaas i finansdepartementet uttalte på seminaret på UiA i forrige uke. Storebrand har utelukket selskaper i 15 år, men har hele tiden også investert litt mer i de aller beste og vært i dialog med bedrifter for å påvirke til forbedring.

Allerede i dag skjer over halvparten av verdens verdiskapning i fremvoksende markeder som Kina, India og Brasil. Bedrifter som ønsker å vokse, beveger seg inn i disse landene og må håndtere nye risikoer knyttet til blant annet korrupsjon, barnearbeid og menneskerettighetsbrudd.

Vi tror fremtidens vinnere i næringslivet vil være de som forstår samfunnsutfordringene i markedene de opererer i, og som evner å svare på dem gjennom den daglige driften. General Motors er et godt eksempel på en bedrift som altfor sent forsto at kundenes preferanser endret seg når det gjelder bilkjøp. Deres manglende forståelse av effekten av klimautfordringene bidro til at det gikk som det gikk.

Ta ut pensjon nå – eller vente?

2010-09-09T13:12:00.005+02:00

Av: Jan Otto Risebrobakken, direktør for næringspolitikk i Storebrand

Fra nyttår kan du selv velge når pensjonen skal starte, og du kan ta ut pensjon selv om du fortsetter å jobbe. Egen helse, økonomi og trivsel på jobb er faktorer du bør tenke gjennom før du tar valget.

Pensjonsreformen gir økt valgfrihet og nye muligheter. Fast pensjonsalder på 67 år i folketrygden er historie. Nå må vi selv velge når og hvor mye pensjon vi vil ta ut. Med nye valgmuligheter kommer også nye spørsmål. Hva ønsker jeg, og hva er konsekvensene? Hva lønner seg?

To tommelfingerregler gjelder:

1. Det lønner seg å stå i arbeid. Da opprettholder du lønnsinntekten, og du fortsetter å tjene opp pensjon. I det nye pensjonssystemet fortsetter du å tjene opp pensjon frem til fylte 75 år.

2. Pensjonen blir høyere jo lenger du venter med å ta ut pengene. Dette er fordi pensjonsrettighetene du har tjent opp da skal fordeles på færre forventede leveår.

Har du god helse og trives i jobben? Ved å utsette pensjonsuttaket kan du få betydelig høyere pensjon. Dersom du lever lenger enn gjennomsnittet for ditt årskull, kan du på den måten få samlede pensjonsutbetalinger som overstiger pensjonsbeholdningen du tjente opp gjennom arbeid. Dette er fordi pensjonen fra folketrygden og AFP er livsvarig, og utbetalingene fortsetter selv om du lever til du blir 100. Det samme gjelder utbetalinger fra tjenestepensjonsordninger med livsvarige ytelser.

Hvis helsen begynner å skrante og du ønsker å slutte i jobben, blir det mulig å ta ut pensjon fra folketrygden allerede fra 62 år, men da blir den årlige pensjonen lavere. Lever du kortere enn gjennomsnittet for ditt årskull, vil dine samlede pensjonsutbetalinger bli mindre enn pensjonsbeholdningen du har tjent opp. Resten bidrar til å finansiere pensjonene til andre som lever lenger.

Lønn og pensjon samtidig kan gi høyere skatt. Pensjon beskattes som inntekt når du tar den ut. Dersom du tar ut pensjon samtidig som du mottar lønn, kan skatten på pensjonen din bli høyere enn dersom du venter med å ta ut pensjon til du slutter å jobbe. Årsaken er toppskatt. Innslagspunktet for toppskatt er for tiden 456 000 kroner. Tjener du mer enn dette og tar ut pensjon i tillegg, tar staten altså 9 kroner ekstra for hver hundrelapp du får i pensjon.

Fem fete år fulgt av tyve magre? Ved å ta ut full pensjon samtidig som du fortsetter å jobbe, kan du øke den disponible inntekten med kanskje 50 prosent og leve glade dager – så lenge det varer. Når du en dag slutter å jobbe er konsekvensen av et slikt valg varig lavere pensjon og trang økonomi livet ut.

Pensonlige hensyn. Pensjonsreformen gir deg mange nye valgmuligheter. Bør du så gjette på egen levealder og finregne på forventet pensjonsutbetaling før du bestemmer deg for når du skal ta ut pensjon? Eller er andre ting vel så viktige? Har du en jobb du liker og trives med er det kanskje det som bør avgjøre om du fortsetter å jobbe eller ikke? Og: Hva skal du fylle all den nye fritiden med?

Uansett bør du være klar over hvordan det nye pensjonssystemet fungerer, og hvilke muligheter og konsekvenser som ligger i det å skulle velge sin egen pensjonsalder.

Har du gjort deg noen tanker om når du vil pensjoneres? Hva er viktigst for deg når denne beslutningen skal tas? Diskuter nedenfor!

Regn ut din fremtidige pensjon på storebrand.no - klikk her.

Meravkastning - hva betyr det for deg?

2010-08-30T09:48:00.005+02:00

Av Karsten Solberg, leder produktutvikling i Storebrand Kapitalforvaltning

En fondsforvalters dyktighet kan måles ut fra de samme kriterier vi er vant til fra øvrige prestasjonsarenaer: Hvor god er du i forhold til dine konkurrenter?

For en fondsforvalter som er avhengig av kundenes tillit vil det være viktig over tid å levere en avkastning som er bedre enn det gjennomsnittet av konkurrentene klarer. Begrepet meravkastning henspeiler på de resultater en forvalter oppnår hvis man ser verdiendringene opp mot en representativ utvikling i de markeder man investerer i.

Mange er kjent med at Delphi har skapt meravkastning i alle de fondene som forvaltes, men det kan være grunn til å reflektere litt over hva det faktisk betyr at man finner en forvalter som evner å skape en avkastning som er bedre enn markedet for øvrig. På kort sikt er det marginale forskjeller i lommeboka om man får litt bedre avkastning i forhold til konkurrenter i et enkelt år. Hvis man derimot ser hva det betyr å få en prosent i årlig meravkastning i for eksempel 20 eller 30 år, erkjenner man raskt at valg av forvalter kan gi vesentlige utslag på fremtidig økonomisk situasjon.

Et enkelt eksempel illustrerer dette:
Hvis du plasserer 100.000 kroner i et aksjefond som oppnår 8% i årlig avkastning, vil verdien av investeringen ha steget til ca 1 million i løpet av 30 år. Hvis du er så heldig å finne en forvalter som gir en årlig meravkastning på 2% vil investeringen ha økt til ca 1,7 millioner, og har forvalter klart 4% årlig meravkastning i den samme perioden vil 100.000 ha vokst til 3 millioner før skatteeffekter hensyntas.

Ingen kan forvente at en forvalter klarer å slå markedet i hvert enkelt år; all forskning tilsier at det er svært vanskelig å ha en konsistent meravkastning. Det er imidlertid verdt å sette seg inn i de resultater Delphis forvaltere har oppnådd i sine respektive fond siden oppstart, og reflektere over hva avkastningshistorikken har å si for andelseierne i fondene. Per utgangen av juli 2010 lå gjennomsnittlig årlig meravkastning for de rene aksjefondene på mellom 4,1% og 5,4% etter forvaltningskostnader siden oppstart. Fondene har mellom 4 og 19 års historikk.

Stor risiko?
Mange vil hevde at Delphis meravkastning utelukkende skyldes at de tar stor risiko i sine investeringer. Dette er ikke ubetinget riktig, men det er et faktum at Delphis forvaltere gis relativt store frihetsgrader til å avvike fra markedets sammensetting av aksjer. På den måten kan de kan gjennomføre sin unike forvaltningsstrategi som bygger på kombinasjonen av fundamentalanalyser og trendanalyser. Etter vårt syn er det også slik det bør være: Skal man kun følge markedet bør man kjøpe passivt forvaltede fond (indeksfond). Har man tro på at forvalter skal kunne levere en meravkastning må man også stille nødvendige verktøy til rådighet. Det har vist seg å være en gullkantet historie for Delphis andelseiere.

Les mer om Delphis forvaltningsstil Delphi.no.

Trenger jeg helseforsikring?

2010-08-23T15:15:00.006+02:00

Av Jan Otto Risebrobakken, Direktør for næringspolitikk i Storebrand

Redaktør Tom Staavi i Dine Penger har skrevet en interessant blogg om helseforsikring: Bør jeg tegne privat helseforsikring? Hvorfor skal jeg tegne en slik forsikring? Jeg mener privat helseforsikring er viktig både som et korrektiv og et supplement til den offentlige helsetjenesten.

Staavi går grundig gjennom en rekke argumenter for og mot helseforsikring, men premisset for diskusjonen er satt på spissen: Hvis det offentlige helsevesenet fungerer, trenger vi ikke privat helseforsikring. Hvis vi trenger privat helseforsikring er den offentlige helsetjenesten dårlig og staten har ført oss bak lyset.

Tom Staavis blogg

Jeg mener dette ikke handler om enten eller, men både og. Vi har en god offentlig helsetjeneste i Norge. Men en god offentlig helsetjeneste blir bedre av at det finnes private supplementer og korrektiver, i form av private klinikker og sykehus. Både faglig, kvalitativt, økonomisk og driftsmessig har de offentlige sykehusene godt av konkurranse og å bli utfordret av aktører som prøver å løse oppgavene smartere og mer effektivt. Den offentlige helsetjenesten ser også nytten av dette, og de regionale helseforetakene ivaretar på enkelte områder sitt ansvar for å sørge for tilgang til helsetjenester for befolkningen gjennom å kjøpe tjenester fra private leverandører – i konkurranse med offentlige utøvere. Mange av disse private leverandørene selger også tjenester direkte til publikum, herunder også forsikringsselskapene.

Kapasitet i helsetjenesten er ikke en gitt størrelse og forholdet mellom offentlig helsetjeneste og private tilbud er ikke nødvendigvis et nullsumspill. Flere aktører, ulike måter å drive på osv, kan bidra til å øke kapasiteten, dels gjennom at private aktører investeringer i bygninger og medisinsk utstyr men også gjennom økt arbeidstilbud fra helsepersonell. Storebrand Helseforsikring er delvis eiet av DKV (Deutsche Krankenversicherung) og våre kunder får tilgang til behandling ved sykehus i Tyskland og andre Europeiske land. Helseforsikring bringer altså private sykehus i Europa inn som ekstra ressurs - og måleparameter - til det norske folk, et tilbud som ellers bare ville vært tilgjengelig for en ytterst liten og privilegert gruppe.

Selv om den offentlige helsetjenesten i Norge er god, betyr ikke det at den er uten svakheter, f. eks. er gjennomsnittlig ventetid i spesialisthelsetjenesten 77 dager. Pasientrettighetsloven har gitt rett til behandling innenfor individuelle, på medisinsk grunnlag fastsatte frister, men ventetiden for rettighetspasientene er likevel 68 dager i snitt. Ventetidene er en viktig grunn til at så mange bedrifter har valgt å tegne helseforsikring for sine ansatte, rett og slett for å ha kontroll over en risiko de ikke ønsker å ha.

På tross av en viss sentralisering av behandlingsfunksjoner de siste årene, har vi fortsatt en offentlig helsetjeneste med mange små sykehus, som alle ønsker å opprettholde et bredt spekter av medisinske funksjoner. Resultatet er mange små fagmiljøer, og store forskjeller i behandlingskvalitet (målt som f. eks. overlevelse etter kreftbehandling).Tilgang til alternativer gjennom privat forsikring handler også om alternativ tilgang til topp kvalitet, og sikkerhet for å kunne få en alternativ vurdering.

Den offentlige helsetjenesten står overfor store utfordringer. Helsedirektør Bjørn Inge Larsen tok i vår opp behovet for strengere prioriteringer, og ble møtt med en mur av taushet fra det politiske miljøet. Debatten er vanskelig, men vi slipper ikke unna. Medisinsk utvikling (nye behandlingsmetoder, medikamenter, teknologi osv), økt etterspørsel fra mer ”kunder” som både blir mer kunnskapsrike, krevende og også lever lenger gjør at vi ikke kommer unna behovet for prioriteringer. Myndighetene må slik Larsen tok til orde for definere hva det offentlige skal ha ansvar for, og hva den enkelte må dekke selv.

Det er behov for å gå opp ansvarsdelingen mellom offentlig og privat, og her er helseforsikring en del av løsningen når det gjelder helsetjenester den enkelte i fremtiden i større grad må ta ansvar for selv. Helseforsikring er kanskje kostbart, men allikevel en mulighet for mange til å kunne få tilgang til et eksisterende privat alternativ som uten forsikring kun er for de mest ressurssterke.
Hva mener du? Diskuter nedenfor!

Svakere vekst i verdensøkonomien

2010-08-23T10:50:00.004+02:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning
Storebrand Kapitalforvaltning har helt siden april 2009 vært positiv til det globale konjunkturforløpet. Men i det siste har risikoen for "double dip" økt. Hovedscenarioet er likevel fortsatt positiv, men svakere, vekst.

Etter en kraftig global økonomisk gjeninnhenting siden våren 2009, er det nå stadig flere tegn til svakere vekst i tiden fremover. Oppturen kom - som alltid - overraskende og kraftigere enn ventet (jfr tidligere Finansavisen-innlegg "Oppturen kommer overraskende" 19. mars 2009).

Storebrand Kapitalfovaltnings rammeverk for konjunkturovervåkning har vist at globale makrotall har overrasket signifikant på oppsiden siden bunnen i mars 2009. Global konsensus BNP vekstanslag har også kontinuerlig blitt oppjustert måned for måned helt siden da. Inntil nylig. De siste to månedene har anslagene toppet ut og endog blitt nedjustert for første gang på 15 måneder. Konsensusforventingene indikerer dog fortsatt positiv vekst og ikke ny global resesjon, men den gode trenden med stadig oppjusteringer er nå snudd.

"Double dip", W og kvadratrot
Semantisk sett kan det være en utfordring å skille mellom en fase med tap av vekstmomentum og det såkalte ”double dip”-scenarioet. Mange vil nok argumentere for at man er i sistnevnte scenario selv om bare veksttakten dabber av, til tross for at veksten fortsatt er positiv. Faktum er at vi nå går inn i neste fase av bokstavleken, etter at globale makrotall har vist et V-formet oppsving. Pessimistene som proklamerte L- og U-formet forløp i fjor tok feil. Et "double dip"-scenario skulle nå tilsi et W-forløp hvor veksten igjen skulle bli negativ. Det positive alternativet blir et kvadratrot-forløp med tap av vekstmomentum om man ikke tror på videre tiltagende vekst.

Avhengig av formen på halen på kvadratroten, har man dermed utallige gradsforskjeller og nyanser ned til W-forløpet. Forvirringen kan dermed bli stor i forhold til hvor man befinner seg, hvor langt man skal ned og ikke minst om man skal se glasset som halvtomt eller halvfullt.

Oppbrukte virkemidler
Spesielt globale industriproduksjonstall har steget kraftig i over ett år nå, godt hjulpet av tidenes lagerkorreksjon. Det ble nærmest produksjonsstopp da finanskrisen herjet på det verste, og lagrene ble tømt selv med fallende etterspørsel og forventninger om en ny depresjon. Det ble ingen depresjon, men vi fikk tidenes resesjon. Lagerkorreksjonen som bidro til kraftig produksjon for å bygge opp lagrene til mer normale nivåer, ser nå ut til å være et tilbakelagt stadium. Vekstbidraget herifra har vært stort i BNP termer.

Globale ledende indikatorer for konjunkturforløpet har også snudd og varsler lavere veksttakt fremover, men ikke en ny resesjon. Ikke minst ebber også virkningene av de kraftige stimulitiltakene i fjor nå også gradvis ut. Kraftig rentefall og offentlig pengeforbruk har bidratt til å dra etterspørselen i økonomien opp. Rentene kan nå vanskelig bli lavere fra dagens nivåer og fokuset når det gjelder offentlige budsjetter er nå heller å stramme inn enn å bruke mer.

USA skuffer - Europa overrasker
Spesielt har fokuset på PIIGS-regionen og Europa vært dominerende før sommeren. Stresstestene og resultatene derfra har beroliget markedene noe hva angår statsgjeld. Varsler om offentlige innstramminger i Europa har likevel ikke uventet gjort at folk har blitt mer pessimistiske på den europeiske økonomien med lavere vekstforventninger. Et grep som var nødvendig for å gjenopprette markedsroen.

Til tross for kraftige innvendinger fra enkelte fremtredende økonomer med Krugman i spissen, som frykter dette skal kvele veksten. Faktum de siste to måneder når det gjelder løpende makrotall i Europa er likevel at de har overrasket på oppsiden. Spesielt hos storebror Tyskland har aktiviteten vært høy. Trolig godt hjulpet av etterspørselen fra Asia og Kina, som for øvrig gikk forbi Japan i BNP størrelse i andre kvartal og ble nummer to etter USA. Faktisk er det i USA hvor skuffelsen har vært størst i forhold til makronyheter. Spesielt arbeidsmarkedstallene har skuffet og ikke utviklet seg like bra som tidligere, som er negativt i forhold til at amerikansk konsum og etterspørsel skal bidra til videre global vekst.

"..put your mouth.."
Storebrand Kapitalforvaltning har helt siden april 2009 vært positiv til det globale konjunkturforløpet. Vi har anbefalt og ligget overvektet aksjer med unntak av en måned siden da. Vårt hovedscenario har også vært det samme - det såkalte kvadrarotscenarioet - og er fortsatt ikke en såkalt ”double dip” resesjon. Likevel har risikoen for et ”double dip” scenario økt den siste tiden. Ikke minst beveger vi oss nå ut på halen på kvadratroten, og markedene kan være i villrede hvor man er og beveger seg. Nedsiderisikoen oppleves også større når man faktisk ser svekkelse i tallene og står overfor en svakere periode med vekst. I den klassiske scenen i den amerikanske humorserien Seinfeld, så putter George sin snack i dippen, spiser, og dipper den igjen. Sidemannen reagerer kraftig på denne ”double dip”-en, som ifølge vedkommende er som å putte hele munnen i dippen. (Se videoen på youtube her. Foto: Seinfeld/Youtube.)

Vi putter pengene hvor munnen er (les: "put your money where your mouth is"). I de aktivt forvaltede mandatene våre i Allokeringsgruppen har vi redusert aksjeeksponeringen til en normalvekt. Og i august endret Storebrand Kapitalforvaltning markedssyn og anbefalingen fra en overvekt til en normalvekt i aksjer.
Denne kronikken er også publisert i Finansavisen 21. august.

www.twitter.com/olavchen

Hjelp, jeg ble kortsvindlet!

2010-07-14T15:32:00.008+02:00

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

For noen år siden ble jeg helt uforskyldt kortsvindlet for 13.000 kroner. Svindelen ble oppdaget umiddelbart av Visa, og jeg fikk refundert pengene. Visa og bankene bruker nemlig raffinerte metoder for å avsløre kortsvindel.

– Hei! Dette er fra banken din. Befinner du deg i Frankrike nå?
– Nei... Jeg er på jobb i Oslo, som vanlig. Hvorfor spør du?
– Fordi ditt Visa-kort ble belastet med 12.955 kroner i Frankrike i dag.

Omtrent slik lød telefonsamtalen mellom kundekonsulenten i banken og meg for noen år tilbake.

Årsaken til at Visa fattet mistanke, var den uvanlig store kjøpesummen, og at kjøpet var gjort i utlandet. Dette utløste en «early warning» hos Visa, som igjen kontaktet banken min.

Banken sperret Visa-kortet umiddelbart etter telefonsamtalen, og jeg overførte restsaldoen til en annen bankkonto. Jeg sjekket naturlig nok kontoutskriften det siste året for å være sikker på at ikke tappingen hadde pågått over lengre tid.

Dagen etter skrev jeg et brev til banken hvor jeg forklarte situasjonen og gjorde krav på erstatning. Jeg bestilte også et nytt Visa-kort.

Jeg hadde ingen anelse om hvordan kortet mitt kan ha kommet i gale hender. Banken opplyste at kortet sannsynligvis var blitt kopiert, siden autorisasjonsloggen viste at magnetstripen i kortet var lest. Mest trolig var kortet blitt kopiert («skimmet») i en minibank, på bakrommet i en butikk eller restaurant i Norge eller utlandet.

Etter to uker fikk jeg alle pengene tilbake fra banken og Visa – uten fratrekk for egenandel.

Slik blir svindelen oppdaget
Visa, SEB-kort og andre kortselskaper benytter raffinerte metoder for å avsløre svindelen. Her er noen av de mest vanlige.

1. Kortet brukes to steder samtidig. Alarmen går hvis kortet ditt brukes i Bodø klokken 16 og i New York klokken 18 samme dag. Du kan jo ikke være begge steder samtidig.
2. Mistenkelig bruk på brukersteder som er registrert med svindel tidligere. Systemet gir raskere alarm ved brukersteder som har vært innblandet i svindel tidligere.
3. Unormalt store transaksjonsbeløp dobbeltsjekkes med kortholderen. Som i tilfellet mitt beskrevet ovenfor.

Aftenposten skriver i dag om at to av tre kortmisbruk skjer i forbindelse med en utenlandstur, og lister opp de mest utsatte turistmålene. Du kan selv ta visse forhåndsregler for å ungå å bli svindlet. Les om hvordan du beskytter deg mot kortsvindel på storebrand.no.

Her kan du lese mer om svindelmetodene skimming og phishing (klikk på kortsvindel i venstre marg).

Har du blitt kortsvindlet? Er mange for slepphendte, slik VG skriver om her? Har du flere råd om hvordan andre kan unngå kortsvindel? Kommenter nedenfor!

Ha en fortsatt god sommer!

(Svindelen skjedde før jeg begynte å jobbe i Storebrand. Episoden har vært omtalt i Dine Penger, hvor jeg jobbet den gang.)

Små og langsomme skritt

2010-06-24T12:25:00.002+02:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Sist Norges Bank var i hevingsmodus, var mantraet små og ikke-hyppige skritt. Nå ser det ut som om de vil gå enda langsommere frem. Neste skritt blir kanskje først ved juletider.

Norges Bank nedjusterte som ventet onsdag sin såkalte rentebane, som er beste gjetning fra deres hold om hvordan renteforløpet blir fremover. I den nye rentebanen ble tidligere varslet renteheving i høst utsatt og dyttet frem i tid. Rentebanen ble justert ned med om lag en kvarting (0.25%) for de neste tre kvartalene, deretter en kvarting til siste halvdel 2011, og ytterligere en til i 2012.

Det betyr likevel at sentralbanken fortsatt er i en hevingsmodus. Rentenivået er på et unormalt lavt nivå. Norges Bank indikerer at de vil fortsette hevingene - men først kanskje i desember - om makroforholdene utvikler seg som de venter. Samlet venter de nå at det heves med kun 0.50% frem til neste sommer.

Årsaken bak de utsatte rentehevingene er uten tvil det som skjer i Sør-Europa. Lavere renter ute er faktoren som drar ned rentebanen mest. Internasjonale renter - og spesielt tyske - har falt som følge av uroen i PIIGS-landene, ikke minst som følge av flukt til sikrere statspapirer. Svakere vekstutsikter i Europa kombinert med lavere lønns- og inflasjonsutsikter bidrar i tillegg. Dette gjør at også norske renter blir holdt nede. En potensiell styrking av kronen med økende rentedifferanse holder dermed Norges Banks renteplan fra forrige gang som gissel.

Men ikke alle typer renter har falt som følge av uroen. Statsrenter for PIIGS-landene har økt kraftig og holdt seg høye, tross iherdige forsøk fra den europeiske sentralbanken til å holde dem nede med de facto kjøp av statsobligasjoner. Pengemarkedsrentene har også økt som følge av usikkerheten og bidratt til at Norges Bank ser mindre behov for sine rentehevinger på kort sikt. Det trenger dog ikke nødvendigvis være godt nytt for låntagere, da lånekostnadene i større grad følger innlånskostnadene til bankene.
Norske husholdninger kan likevel glede seg over utviklingen og rentenivået. Fortvilelse i Sør-Europa resulterer i renteglede her hjemme. På mange måter er norsk økonomi i en såkalt Goldilock-tilstand (Gullhår) akkurat nå. Det er verken for hett eller for kaldt, hva angår norsk økonomi. Veksten er sånn passe høy - ikke for høy eller for lav. Det samme kan man si om inflasjonspresset. Ikke minst har ikke den norske stat heller noe gjeldsproblem. Oljeformuen kommer godt med. Gullhår i flere betegnelser er kanskje også godt beskrivende.

Rentebanen er likevel bare en prognose og en indikasjon på det faktiske forløpet. Vi har sett utallige rentebaner som har ligget milevis unna det faktiske renteforløpet. Vi har også sett utallige inflasjonsbaner/¬-prognoser fra Norges Bank – som indirekte legger premissene for rentebanen – som har bommet kraftig. Et viktig anker og signal har likevel vært at inflasjonsbanen alltid har endt opp på inflasjonsmålet på 2.5% mot slutten av prognoseperiodene. For første gang i historien publiserte Norges Bank 23. juni 2010 en inflasjonsprognose som ender under målet og på 2.25%.
En historisk begivenhet og milepæl som dette var, ble tilsynelatende forbigått i stillhet av rentejubelrusen om at renten trolig ble holdt uendret ut året. Hvem bryr seg om denne lille detaljen på en kvarting, kan man selvfølgelig spørre. Men det er ingen tilfeldighet at alle inflasjonsprognosene i Pengepolitiske (tidligere Inflasjons-) rapporter, siden innføring av inflasjonsmålet, har blitt forankret på magiske 2.5%. Dette er et signal om et lite skift. Et skift mot enda mer fleksibel inflasjonsstyring; fra et for snevert fokus på kun konsuminflasjon og troen på at det skal fange opp alt. Et lite skritt i basispunkter, men et stort steg for pengepolitikken. Dette er nemlig de første - men små og langsomme skrittene - mot å lene seg mot vinden.

www.twitter.com/olavchen

Denne bloggen er også publisert på E24.

Helseforsikring en del av løsningen

2010-06-18T09:09:00.003+02:00

Av Jan Otto Risebrobakken, direktør for næringspolitikk i Storebrand

Private helseforsikringer er ikke en tikkende bombe under den offentlige helsetjenesten, som Steinar Westin sier til Aftenposten 8. juni 2010, men et viktig del av løsningen dersom myndighetene skal sette strengere grenser for det offentliges ansvar for helsetjenester.

Presset på helsesektoren vil øke, blant annet som følge av en aldrende befolkning og en medisinsk utvikling som gjør det mulig å behandle stadig flere lidelser. Helsedirektøren har pekt på behovet for tøffere prioriteringer, og sier også at det er nødvendig for å hindre vekst i markedet for private helseforsikringer.

Jeg mener strengere prioriteringer i den offentlige helsetjenesten øker behovet for private forsikringer. Prioritering innebærer at myndighetene setter grenser for hvor langt det offentliges ansvar strekker seg. Utover dette må folk ta ansvar selv, og da er forsikring et egnet virkemiddel. I dette perspektivet er ikke private helseforsikringer et problem, men en løsning som kan bidra til en mer hensiktsmessig arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor.

Valg av fond: Når toppen av isfjellet blir fokus

2010-06-08T10:40:00.002+02:00

Av: Karsten Solberg, leder produktutvikling i Storebrand Kapitalforvaltning

Debatten går høyt om kunder bør velge aktive fond eller indeksfond, som har lavere kostnader. Viktigere enn valg mellom ulike fond er kundens fordeling mellom aktivaklasser.

Ingen som er interessert i personlig økonomi og sparing kan ha unngått å legge merke til alle innlegg fra akademia eller for den saks skyld fondsselskaper som argumenterer for at det eneste saliggjørende i forvaltningen av penger er å bruke passivt forvaltede fond. Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten fra april. For de fleste kunder vil det si at man investerer i ulike former for indeksfond i stedet for å plassere pengene i aktivt forvaltede mandater. Ved å investere i passivt forvaltede fond oppnår man en eksponering som per definisjon vil gi en avkastning tilnærmet lik den man ville fått ved å ha plassert pengene direkte i alle aksjene som markedsindeksen består av, mens forvaltningskostnadene i de fleste tilfeller er betydelig lavere enn i aktivt forvaltede mandater.

Fordeling mellom aktivaklasser er avgjørende
Debatten rundt aktiv/passiv forvaltning er høyst relevant og svært interessant, men fokuset er etter vårt syn i ferd med å bli i overkant stort på en relativt spiss problemstilling knyttet til hvordan man skal bygge opp en langsiktig spareportefølje. Den viktigste beslutningen man tar som investor er ikke om man velger aktiv eller passiv forvaltning av aksjefond, men hvilke aktivaklasser man legger inn i porteføljen. Denne påstanden dokumenteres gjennom et stort antall internasjonale studier; enkelte studier hevder at opp mot 90 prosent av porteføljens avkastning over tid skyldes den strategiske allokeringen. (Eks: Brinson,Hood & Beebower;”Determinants of Portfolio Performance"). Senere forskning viser at det er vanskelig å tallfeste forklaringsgraden, men at det er vesentlige bidrag er hevet over tvil.

Svaret på utfordringen om optimal fordeling er ikke det samme for alle investorer, og det endelige resultatet bør være en funksjon av flere variable, der tidshorisont og ulike former for risikotoleranse er de viktigste parametrene. Mens man tradisjonelt har fokusert utelukkende på hvor mye man forventer at investeringene svinger i verdi, vil en oppegående investor eksempelvis hensynta både likviditetsrisikoen og samvariasjonsrisikoen knyttet til de ulike investeringene i en portefølje. Er det noe finanskrisen synliggjorde med all tydelighet, er det at historiske gjennomsnittsbetraktninger alene ikke er nok til å forstå risikoen i en portefølje. For de kundene som ikke har egen rådgiver som kan veilede i disse spørsmålene, finnes det etter hvert enkle nettbaserte spareveiledere som kan guide kundene langt på rett vei.

Verdipapirfondenes forening (Vff) jobber aktivt for å øke interessen for sparing i aksje-, rente- og kombinasjonsfond, og har i flere av sine siste publikasjoner argumentert for hvilke valg man bør være opptatt ved langsiktig sparing, selv om de naturlig nok ser porteføljesammensetting gjennom brillene til en bransjeorganisasjon. Les mer om vff sine tips på deres hjemmesider.

And the winner is…: Kunden
Det er en intens kamp om fondskundene i det norske markedet. Kostnadsforskjellen mellom aktivt og passivt forvaltede fond tilsier at man må treffe godt med valg av aktiv forvalter for å rettferdiggjøre prisdifferansen. Det finnes som kjent flere forvaltermiljøer som kan vise til lang historikk med meravkastning etter kostnader, og som derfor kan forsvare høye forvaltningsgebyrer med meget god margin. Oppblomstringen av indeksnære alternativer vil imidlertid gjøre det vanskeligere for de forvaltere som ikke kan vise til en troverdig forvaltningshistorikk, noe som i sum vil gagne kundene.
Også når det gjelder tegnings- og innløsningskostnader er det store endringer i sparemarkedet. Mens institusjonelle investorer i lang tid har vært vant til svært lave omkostninger ved handel i noterte eller unoterte fond, har konkurransebildet i fondsmarkedet medført at også den jevne privatinvestor nå kan nyte godt av lavere kostnader ved tegning og innløsning.
I sum vil derfor den pågående debatten om forvaltningsstil, anbefalinger om allokering og kostnadsfokus ha en sannsynlig vinner. Vinneren er kunden som klarer å analysere både den delen av isfjellet han ser, og - enda viktigere - den delen av isfjellet som ikke ligger åpent i dagen.

Ny klassekamp - arbeid mot kapital

2010-05-21T12:34:00.006+02:00

Av Lars H Molden - konserntrainee

Krise i verdensøkonomien blåser støv en slumrende konfliktlinje med historisk betydning. Jeg snakker om kampen mellom arbeid og kapital. Den tar en ny form: Realøkonomi vs. finans. De som blir påvirket er imidlertid de samme – nemlig deg og meg.

Goldman Sachs er i trøbbel (E24 27.04.2010). De anklages for å ha opptrådt uredelig mot investorer. Grep tas (VG 21.05.2010), nå skal det ryddes opp (E24 21.05.2010). Finansnæringen i USA anklager på sin side Obama for å slå politisk mynt på saken for å tvinge gjennom reformer av sektoren. Bakteppet kjenner vi alle: næringen har fått mye av skylden for finanskrisen.

Begrepet klassekamp har sine røtter hos Marx og Engels som hevdet at dette er drivkraften i historien (note 1). Det var arbeiderklassens kamp mot det undertrykkende borgerskapet som fremkalte revolusjoner i store deler av verden. Hodene rullet. Mange av disse prosjektene misslyktes imidlertid ettertrykkelig, men marxismens påvirkning på vårt samfunn i dag har uansett vært betydelig (note 2). Man kom med andre ord frem til en blanding av de to gruppenes interesser. Den rene utbyttingen som forekom i engelske fabrikker ble mindre, men kapitaleierne ble ikke ofret hos Madame Guillotine (i hvert fall ikke alle) slik som revolusjonen kunne mistenkes å medføre.

Tilbake til Goldman og Obama. Enkelte hevder at realøkonomien, enkelt sagt de produserende bedriftene, har blitt tappet for verdier av den finansielle økonomien. Wall Street har gjennom sine kreative krumspring manet frem så mye og uoversiktlig risiko at det har hatt store realøkonomiske konsekvenser. I følge Simon Johnson (The Atlantic April 2010), som tidligere var sjefsøkonom i det internasjonale pengefondet (IMF), har dette vært mulig fordi finansnæringen har opptrådt som russiske oligarker i samkvem med den politiske eliten. I denne perioden har størrelsen på sektoren økt kraftig (se figur 1) med et tilhørende skift i lønnsnivået (figur 2). Begrepene ”borgerskap” og ”elite” ligger derfor nært i vår lille analyse.

Klassekampen står derfor mellom den produserende realøkonomien og den kapitaleiende finansøkonomien. Vår trivielle analyse kan tabloid redusere dette til Obama mot Goldman Sachs. Så kommer de interessante spørsmålene?

Vil vi se syntesen, middelveien, i form av en fornuftig reform som vil sikre at realøkonomien får nok kapital til å virke, og at finansøkonomien kan fungere effektivt? Eller vil vi se en revolusjon hvor man knebler eliten/borgerskapet (les finansøkonomien) gjennom omfattende reguleringer? Måten dette blir håndtert på kan bli særdeles viktig for din pensjon og dermed din og min fremtidige velferd. Vi kan levende forestille oss regulatoriske krav som gjør investeringer vanskelige og lite lønnsomme med dertil hørende lav avkastning på våre pensjonspenger og sparemidler.

Men, å fortsette som vi har gjort til nå vil nok ikke være smart. Man må nok bekjempe ”the spectre that is haunting the world” for å bruke Marx’ egne ord. La oss imidlertid håpe at fornuft og gangsyn seirer over politisk retorikk til vårt felles beste slik at ”kapitalismens iboende kime til sin egen ødeleggelse” forblir en skremmende metafor og intet mer.

Noter:

1)For de spesielt interesserte kan jeg anbefale Torbjørn Knutsens bok ”The History of International Relations Theory”

2)Jeg tenker da spesielt på fremveksten av arbeiderbevegelse, sentraliserte lønnsoppgjør, solidaritetstanke, kollektivisme osv.

Hvem vet mest om aksjer i vennegjengen?

2010-05-17T14:55:00.002+02:00

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

Hvem vet mest om aksjer og børsutvikling i vennegjengen? Med Delphis iPhone-applikasjon har du muligheten til å finne det ut. I tillegg har du muligheten til å vinne 1.000 kroner i fondsandeler hver uke! Konkurransen er også tilgjengelig på Facebook.

Har du en iPhone? Er du interessert i aksjer og fond? Med Delphi Fondenes applikasjon på iPhone kan du følge utviklingen på alle fond og aksjer som er notert på Oslo Børs. Appen kan lastes ned i App store ved å søke på ”Delphi”.

Ukentlig aksjekupong
Hver uke legges det ut en aksjekupong med 12 kamper på iPhone-appen. Du vurderer utfallet av kampene mellom aksjene og sender inn din kupong i konkurranse med andre. Det er enkelt å fylle ut og levere inn. Fristen for innlevering er mandag kl 09. Hver uke deles det ut 1.000 kroner i fondsandeler i premie til vinneren.

Det finnes allerede en innebygd aksje-app for iPhone, men Delphis app har i tillegg en graf-generator som gjør at man kan sammenligne utviklingen med andre fond, aksjer og indekser i samme skjermbilde. Aksjekursene oppdateres fortløpende med 15 minutters forsinkelse, mens fondskursene oppdateres hver dag.

Aksjekonkurranse på Facebook
Den samme aksjekupongen kan også fylles ut på Facebook, og deltagerne er med i den ukentlige konkurransen om å vinne 1.000 kroner i fondsandeler. Her kan brukerne enkelt utfordre sine venner til å bli med i konkurransen. Konkurransen er tilgjengelig på Facebook – klikk på Facebook-ikonet nederst på denne siden delphi.no/iphone

Om Delphi: Delphi Fondene eies av Storebrand. Delphi har åtte mrd kr til forvaltning fordelt på seks fond. Les om Delphi Fondene på delphi.no

Hva synes du om Dephis iPhone-app og om konkurransen? Gi gjerne tilbakemeldinger nedenfor!

Spanskesyken forsterker hollandsk syke

2010-05-06T11:30:00.003+02:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning
Renten ble satt opp med 0,25 prosentpoeng av Norges Bank i dag. Renteforløpet fremover blir påvirket av «spanskesyken» og spredning av Hellas-uroen, men også av norske myndigheters håndtering av hjemlig hollandsk syke.

I kjølvannet av uroen som herjer i Europa rundt PIIGS-landene, har også utsiktene til rentehevinger i Europa blitt dempet. I tillegg har euroen svekket seg kraftig. Det legger isolert sett en demper på rentehevingstakten til Norges Bank, ettersom rentedifferanse og valutakurs er viktige momenter som påvirker rentebanen. Det er likevel flere faktorer som påvirker samlet etterspørsel i norsk økonomi og renteutsiktene, blant annet offentlig forbruk og oljepengebruken.

Her har norske myndigheter ikke akkurat lagt seg på sparebluss, og de har fått kritikk for et overforbruk som kan skape hollandsk syke. Blant andre har sentralbanksjef Svein Gjedrem også uttrykt sin bekymring. Selv om Norge er velsignet med oljeformue som gjør statsgjeld til et fremmedord, kan offentlig overforbruk likevel gi ufordringer i form av høyere renter og hollandsk syke.

Offentlig pengeforbruk og statsgjeld står i begivenhetenes sentrum for tiden. Selv om det er verre å bruke penger man ikke har, finnes det negative ringvirkninger også ved å bruke for mye penger, til tross for at man har nok.

Handlingsregelen i Norge har vært krittmerket i forhold til edruelig bruk og hensynet til norsk konkurranseevne, edruelighet i forhold til kommende pensjonsforpliktelser og fremtidige generasjoner, og hensyn til norsk konkurranseevne på det vis at lønns- og kostnadsveksten ikke blir mye høyere i Norge, med en etterspørselsvekst som i så tilfelle hadde ligget høyere enn i andre land. Noen vil alltid bruke mer penger, men samspillet mellom finanspolitikk og pengepolitikk kommer man ikke vekk ifra. Sterk vekst i offentlig konsum betyr isolert sett høyere inflasjons- og rentepress.

PIIGS-landene fikk hard medfart og opplevde mistillit fra markedene i forrige uke. Markedet tvang Hellas til å initiere og fremskynde låneprosessen og gi flere detaljer rundt redningspakken. Markedet med stor M tvang politikere og finansministre i Eurolandene til å agere, noe som resulterte i en konkret løsning som ble annonsert søndag. Nedgradering av kredittkvalitet på statsgjeld som ikke bare var gresk, men også portugisisk og spansk, gjorde at spredningen og pandemien var et faktum.

Risiko- og rentepåslag for PIIGS-landene skjøt i været til nye rekorder. Verst gikk det utover Portugal, som trolig er neste land som får merke markedets kryssild. Til og med Irland, som tidligere hadde klart å kommunisere en troverdig spareplan, ble dratt inn på ny. Ikke minst ble den viktigere og større spanske økonomien som sliter med 20 % arbeidsledighet satt under fokus. Økte utgifter til arbeidsledighetstrygd og bortfall av skatt på inntekt gjør det ikke lett å få balanse i de offentlige budsjettene. Nyheten i forrige uke var med andre ord ikke flere varianter av kreative ordspill om den greske tragedien. Nyheten var at man nå kanskje utvider vokabularet med spredning og spanskesyken.

Betingelsene for at Hellas skulle få lånehjelp av Tyskland og IMF er innstramming i den offentlige sektoren. En innstramming som ikke bare betyr bortfall av offentlige goder, men også lønnskutt i offentlig sektor. Lønnskuttene vil trolig også smitte over til øvrige sektorer og bidra til å bedre konkurranseevnen. For at de øvrige PIIGS-landene ikke skal komme i samme situasjon som Hellas, vil de stå overfor tilsvarende offentlige spareprogrammer. Trolig må flere forgjeldede land også gå i samme retning.

Dette vil dermed kunne forsterke den relative effekten av norsk hollandsk syke, ettersom lønnskutt og moderasjon i de landene hvor det må spares bidrar til å bedre deres relative konkurranseevne, også for industrien deres. Forløpet til hollandsk syke er nettopp det motsatte. Gassformuen til Nederland førte til offentlig ekspansjon og lønnsvekst som ga lavere konkurranseevne og avindustrialisering. Belteinnstramming i utlandet vil dermed kunne gjøre de som gjennomfører tiltakene bedre rustet og konkurransedyktige i fremtiden, og i større grad takle motgang og være motstandsdyktige.

Grensen for hvor høyt man legger lista for offentlige innstramminger er hårfin i forhold til at det også kan utsette den økonomiske innhentingen. Medisineringen må derfor gjøres med omhu. I Norge er problemstillingen derimot at den finansielle situasjonen i offentlig sektor kanskje gjør at man syr puter under armene til privat sektor. Når oljeeventyret går mot slutten, vil det gjøre oss lite konkurranse- og motstandsdyktige.

Poenget er at selv om Norge kommer godt ut av gjeldskartet med oljeformuen, betyr det ikke at et høyt offentlig forbruk ikke har negative konsekvenser. Høyt offentlig forbruk gir høyere rente og potensiell hollandsk syke, samt mindre finansielle muskler for å takle eldrebølgen. Lavt offentlig forbruk kan gi lavere rente og mindre fare for hollandsk syke, og mer til å betale for eldrebølgen.

Pick and choose.

Denne bloggen er også publisert på E24.

Pensjonsreformen – en seniorpolitisk tabbe?

2010-04-19T09:50:00.000+02:00

Av: Asbjørn Mo, fagdirektør, Storebrand Livsforsikring

Vil du jobbe lenge, eller vil du jobbe kort? Det er i ferd med å bli ditt eget valg. Handler dette valget bare om hva du har råd til, eller også om hva du har lyst til?

Et hovedmål med pensjonsreformen er å få folk til å stå lenger i arbeid enn de gjør i dag. Dette har sin årsak i at Norge trenger hendene og hodene deres i skapende aktivitet. Men om vi faktisk kan jobbe lenger avhenger av tre hovedfaktorer:

- For det første må vi ha vår arbeidsevne i behold.
- For det andre må det ligge en klar vilje til arbeid bak.
- For det tredje må vi ha adgang dit hvor arbeidet skal gjøres.

Hvis lysten overstiger evnen
Vi må først og fremst ha god nok fysisk og psykisk helse til i det hele tatt å være i stand til å gå på jobben. Arbeidsbelastningen vi der blir utsatt for, må være tilpasset slik at helsa holder. Og vi må få tilgang til den kompetansen som behøves for å kunne gjøre det som gjøres skal. Vedlikehold av kompetanse og påfyll av ny kunnskap er avgjørende for å ta vare på arbeidsevnen.

Forebygging av helseskader er naturligvis også kritisk. Ved å oppfatte signaler tidlig, kan større problemer forebygges, det være seg av fysisk eller psykisk art. Det er et alvorlig tankekors at nær halvparten av alle nye uføretilfeller kommer av såkalt ”diffuse” lidelser – lidelser som et fåtall norske leger egentlig har noe forhold til.

Når det verker i viljen
I en undersøkelse foretatt av Storebrand og MMI for noen år siden, sa 4 av 10 at de var villige til å arbeide lenger for at pensjonen fra folketrygden skal opprettholdes på dagens nivå.

Ønsket om å jobbe lenger er likevel ikke bare økonomisk motivert. Forskning om bruk av AFP-ordningen viser at blant de som velger å fortsette til de er 67 år, er de sosiale forholdene på arbeidsplassen den viktigste enkeltårsaken. Det å trives med kollegene, ha en interessant jobb og føle seg verdsatt av arbeidsgiver, er avgjørende for motivasjonen. Den samme forskningen viser at en fjerdedel av AFP-pensjonistene i staten går av fordi de er lei jobben.

At folk slutter med ting de er lei av, er ikke overraskende. Vi trenger å finne ut hvorfor de går lei, hvis vi vil inn til problemets kjerne. Jeg kjenner selv folk som – til tross for at det utløste behov for drastiske kutt i privatøkonomien – har valgt et liv som AFP-pensjonister, uten å nøle. Og jeg kjenner folk som fyller sin fritid med aktiviteter de ikke får fem flate øre for å bedrive. Hvorfor gjør de det da, tro? Fordi de synes det er – gøy!

Nok et tankekors: Hvor mange vil velge å gå av allerede fra 62 år, den dagen alle får muligheten?

Får vi lov til å jobbe lenger?
Det hjelper verken med vilje eller evne – eller begge deler – hvis vi ikke slipper til. I Fafo-undersøkelsen om tidligpensjonering svarte bortimot en tredjedel av alle AFP-pensjonistene at de helst ville jobbet noen år til, hvis de kunne velge. Dette sier de til tross for at frivilligheten er selve grunnstammen i AFP-systemet.
Arbeidsgiverne må klare å se sine ansatte som verdifulle bidragsytere – ikke bare i festtaler. Det betyr bl.a. å tilby jobber som gjør det attraktivt å fortsette. Men det betyr også å omgi seg med et sett av holdninger som gjør at arbeidslivet fortsatt blir til å holde ut for de som har vært med lenge. Det finnes nok av eksempler på at de eldste arbeidstakerne blir marginalisert, diskret holdt utenfor i et mer eller mindre dannet maktspill, og til slutt trekker seg stille tilbake med blomsterkvast i hånda og bitterhet i blikket.

Immanuel Kants morallov fastslår at ”du skal aldri se på et menneske bare som et middel til noe, men alltid også se på det som et mål i seg selv”. Hvor var det vi sviktet?

Elefantene i rommet

2010-03-22T16:52:00.001+01:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Hellas har stått i begivenhetens sentrum de siste månedene. Frykten for konkurs ser ut til å avta, men det er neppe det siste vi hører om økende og høy statsgjeld.

De baltiske statene har gjort det. Irland har også gjort det. Og nå er Hellas i ferd med å gjøre det. Alle har strammet inn eller er i ferd med å redusere de offentlige underskuddene.

Måten en stat gjør det på er å øke skatteinntektene og redusere de offentlige utgiftene. Kutt i offentlige goder er selvfølgelig aldri populært og fører til kraftige protester som vi har sett. Men tiltakene kombinert med signalene om eventuell EU-hjelp har ført til at den greske konkursfrykten har avtatt.

Budsjettunderskuddene og prognosene for flere land viser likevel at problemet ikke bare gjelder de nevnte landene. For OECD-landene har de offentlige underskuddene som andel av BNP mer enn doblet seg det siste året.

Den kraftige resesjonen har selvfølgelig forverret forholdene ved at skatteinntekter bortfaller samtidig som utgifter til eksempelvis arbeidsledighetstrygd øker kraftig. Når BNP-tallene i tillegg har falt, så er det ikke rart forholdstallene ser grisete ut. Men selv om de sykliske faktorene blir rensket bort, ser tallene og prognosene for de strukturelle underskuddene fortsatt stygge ut.

Gjeldsgraden i offentlig sektor hos industrilandene ventes av IMF nesten å doble seg i rekordfart. Fra i snitt 60-70% av BNP de siste tiårene ventes gjeldsgraden å øke til rundt 110-120% i årene fremover. I verstinglandet Hellas var det ventet at gjeldsgraden skulle stige mot 130-140%. Men det er ikke bare Hellas som bør bekymre; større og viktige økonomier som viser tilsvarende tendenser og som kan komme i samme situasjon bør også være på radaren.

Forkortelsen PIIGS har lenge eksistert for gruppen av verstinger bestående av Portugal, Irland, Italia, Greece (Hellas) og Spania. Fellesnevnere er store offentlige underskudd og høy statsgjeld, men også at det er snakk om relativt små økonomier.

Elefantene i rommet er de toneangivende og økonomiske stormaktene Storbritannia, Japan og USA. De offentlige underskuddene er like store og gjelden vokser like kjapt, selv om nivået ikke er på greske nivåer. Regningen for alle redningspakkene under finanskrisen satt staten – som svarteper - igjen med. Gjelden har i stor grad bare blitt flyttet fra privat sektor til offentlig sektor og ikke forsvunnet. Gjeldskrisen i privat sektor har nå blitt et gjeldsproblem i offentlig sektor.

Økt sparing og redusert forbruk i privat sektor under finanskrisen fikk altså offentlig sektor til å redusere sparingen og øke forbruket. Privat sektor har med andre ord til dels finansiert økt offentlig gjeld i mange land, noe som størrelsene på de ikke like faretruende underskuddene på driftsbalansene (summen av privat og offentlig sparing) er et tegn på. Japan er et godt eksempel på dette, hvor privat sektor over lang tid har finansiert underskuddet til offentlig sektor. Så selv om den offentlige gjeldsgraden ser mye verre ut enn den greske, er det få som tror på konkurs der. Hellas er derimot en versting både i privat og offentlig sektor, blant verstingene på driftbalanse og avhengig av ekstern finansiering.

Alle elefantene har også det til felles at de låner i sin egen valuta, har egen pengepolitikk og kan bruke valuta/inflasjonskanalen til å skaffe seg albuerom i gjeldssituasjonen deres, i motsetning til PIIGS. Før de skulle komme inn i en konkurssituasjon, vil blant annet seddelpressen være vel anvendt. Valutaen vil også svekkes, noe som vil bedre konkurranseevnen og øke importert inflasjon. Gjelden er nominell og skulle økonomiene bli tvunget i et hjørne, kan det å inflatere seg ut redusere den reelle gjeldsbyrden. For eksterne kreditorer og sparelandene vil derimot inflasjon og valutasvekkelse spise av fremtidig kjøpekraft. Men hvilke investorer vil sende penger dit hvor kjøpekraften forvitres?

Problemene forsterkes når investorer krever høyere risiko- og rentepåslag på statsgjeld som har blitt ansett som sikre havner tidligere. Det vil gi høyere renteutgifter for allerede forgjeldede stater. Ikke minst vil dette også kunne fortrenge private investeringer som følge av potensiell renteoppgang på bakgrunn av kredittverdighet og ikke positive sykliske forhold. Med mindre statene strammer inn livreimene i tide vil dermed problemene kunne øke i omfang. Man balanserer med andre ord på en knivsegg; for kjapp finanspolitisk innstramming demper veksten og gjeninnhentingen, mens for treg innstramming bidrar til potensiell mistillit og redusert kredittverdighet.

Poenget er at gjeldsgraden samlet sett ikke nødvendigvis har kommet ned. De store globale ubalansene i forhold til konsum, sparing og driftsbalanser har i stor grad vedvart, men endret karakter mellom privat og offentlig sektor spesielt for mange av industrilandene. Offentlig sektor har brukt penger for å kompensere for bortfall av etterspørsel i privat sektor og redde jobber, men det hjelper lite når man som land uansett har levd over evne, konsumert for mye og produsert for lite.

Selv om elefantene har større armslag og muligheter til å komme seg ut av gjeldssituasjonen enn PIIGS som har fastlåst rente- og valutapolitikk, er det grenser for hva kreditorer tåler ettersom de ekstra frihetsgradene i så fall går på bekostning av deres kjøpekraft på sparepengene. Det er ingen gratis lunch og forholdet mellom debitor og kreditor er et nullsum-spill, i stor grad påvirket av valuta- og inflasjonsbildet. At gjeldsproblemet er flyttet over fra privat til offentlig sektor er heller ikke problemfritt. På samme måte som finanssektoren var styrt av feil incentiver, kan politikere som maksimerer politisk profitt og gjenvalgsmuligheter med kortsiktighet være ugunstig og farlig på lang sikt. Historien inneholder utallige eksempler på dette.

Mens alle er bekymret for grisene, er det elefantene som kan lage størst skade. En elefant er en elefant, uansett om den er privat eller offentlig.

Denne bloggen er også publisert på E24.

190 000 må ta nye nye pensjonsvalg

2010-03-15T10:45:00.006+01:00

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

I dag begynner Nav å sende ut informasjon til 190 000 nordmenn mellom 61 og 66 år. Disse må snart ta et viktig pensjonsvalg. Men ikke la deg stresse.

Det er de som neste år er mellom 62 og 67 år som først merker konsekvensene av det nye pensjonssystemet, og som snart må ta stilling til når de ønsker å gå av med pensjon. Fristen for å søke om å ta ut pensjon fra nyttår er 1. august, men ikke la deg stresse.

Disse valgmulighetene må de fem årskullene snart ta stilling til:
- Når skal jeg ta ut pensjon? Med en gang eller vente?
- Når skal jeg slutte å jobbe? Evt gå ned i stillingsbrøk?

Ja, fra 2011 kan faktisk arbeidstagere over 62 år fritt kombinere arbeid og pensjon! Det er for mange den største nyheten i pensjonsreformen.

Har du råd til å gå av tidlig?
Det nye pensjonssystemet åpner utvilsomt for flere valgmuligheter, men de valgene du tar kan få store konsekvenser for privatøkonomien. For mange arbeidstakere er ikke spørsmålet når du ønsker å gå av med pensjon, men når du har råd til å gå av med pensjon. For mange vil egen sparing være nødvendig for å kunne realisere drømmen om å gå av tidlig.

Mer pensjon hvis du venter
Velger du å stå lenger i arbeid, får du høyere pensjon. Det skyldes flere faktorer: For det første øker pensjonsbeholdningen din når du fortsetter å jobbe. For det annet skal denne pensjonsbeholdningen spres over færre forventede leveår dersom du venter med å ta ut pensjon.

Har du jobbet i 40 år med en snittinntekt på 400 000 kroner, får du en årlig pensjon fra folketrygden på 144 000 kroner dersom du går av som 62-åring. Venter du til du blir 67, øker den årlige utbetalingen til 181 000 kroner.

På Pensjonsopplysningen.no finner du en pensjonskalkulator hvor du kan regne ut dine egne pensjonstall (se til venstre på siden). Her finner du også svar på det meste om den nye pensjonsreformen.

Veddemål mot staten
Dette kan sees som et veddemål mot staten. Føler du deg frisk som 62-åring, kan du jobbe videre og vente med å ta ut pensjon. Da vil du få høyere årlig pensjon resten av livet. Vedvarer den gode helsen og du lever lenger enn gjennomsnittet for ditt årskull, har du vunnet veddemålet.

Begynner helsen din å bli dårlig eller du lever usunt, kan det være lurt i å ta ut pensjonen tidligere. For de fleste vil trivsel på jobb og familiesituasjon riktignok være minst like viktige faktorer som økonomi og helse. Vi skrev mer om dette veddemålet i en tidligere blogg.

Ingen absolutt frist
Er du i aldersgruppen som snart skal ta stilling til om du skal søke om uttak av pensjon? Ikke la deg stresse av tidsfristen 1. august. Ta deg den tiden du trenger for å gjøre et veloverveid valg. Du kan også søke om uttak av tidligpensjon etter dette, og pensjonen øker jo lenger du venter med å ta den ut.

Og du kan ombestemme deg: Du kan gå av med pensjon neste år, for så å gå delvis eller helt tilbake igjen året etter – såfremt arbeidsgiver aksepterer det.

Synes du de nye pensjonsreglene er kompliserte? Du er ikke alene. Diskuter nedenfor.

Kvinner – ta økonomiske grep

2010-03-08T11:39:00.002+01:00

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

Kvinner tjener mindre enn menn, og har færre oppsparte midler. Desto viktigere er det at kvinner tar ansvar for egen økonomi. Her er noen tips på Kvinnedagen.

- Krev pensjon av mannen din, skriver VG på Kvinnedagen 8. mars. Det er førsteamanuensis Ellen Katrine Nyhus ved Universitetet i Agder som gir dette gode rådet til kvinner i fødselspermisjon, som taper arbeidsinntekt og pensjon på å være ute av arbeidslivet i perioder mens barna er små.

Flere dystre tall
Her er noen flere dystre tall sett med kvinneøyne:
- Kvinner tjener 15 prosent mindre pr time enn menn
- Nesten ni av ti minstepensjonister er kvinner
- Nesten 60 prosent av uføretrygdede er kvinner
- 40 prosent av yrkesaktive kvinner jobber deltid

I tillegg vet vi at kvinner sparer mindre enn menn og har en lavere formue. Vi vet også at kvinner normalt lever 4-5 år lengre enn menn – og at de gifter seg med menn som er eldre enn seg selv.

Dobbel skvis
Kvinnene kommer altså i en dobbel skvis: De har mindre oppsparte midler til alderdommen, og skal attpåtil fordele den lille potten over flere år! Kvinner har derfor all grunn til å bruke litt tid på å planlegge for sine eldre dager.

Ta kontroll
Min erfaring er at mannen er ”finansminister” i de fleste familier, og tar hånd om større økonomiske vurderinger som lån, sparing og forsikring. Kvinnen er gjerne ”økonomisjef” og tar seg av den daglige økonomien som innkjøp, regningsbetaling og lignende.

Et tips til kvinner er at de viser mer interesse for de store økonomiske beslutningene. Har du god oversikt over familiens økonomi, blir det også lettere å ha en formening om hva man skal leve av som pensjonist. Er det mørke utsikter til en romslig pensjonstilværelse, kan du ta noen grep allerede i dag.

Skilsmisse-spøkelset
Omtrent halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Altfor mange er uvitende om reglene for deling, og mange har en feilaktig oppfatning av at alt deles likt ved skilsmisse. Hovedregelen er at de verdiene man tar med inn i ekteskapet, skal man også ta med ut igjen. Kun verdier som skapes mens man er gift, skal likedeles. Men her er det flere unntak.

Ett unntak er pensjonsrettigheter: Ved skilsmisse får partene med seg det de har opptjent av pensjonsrettigheter. Dersom familien har valgt at mannen skal være hovedforsørger, mens kvinnen er hjemmeværende eller arbeider deltid, vil dette slå uheldig ut for hennes pensjonsrettigheter ved brudd. En løsning kan være å sørge for private ordninger for kvinnen. Typisk vil det si at mannen sparer jevnlig i konas navn.

Opprett en spareavtale
Det er aldri for sent å starte sparing til egen pensjon. Men jo tidligere du starter, jo mindre trenger du å spare i måneden. Det er mange måter å spare til pensjon på. Min favoritt er i spareavtale i aksjefond samt nedbetaling av lån.

Jeg anbefaler at man oppretter en månedlig spareavtale i et globalt aksjefond. Beløpet kan være fra et par hundrelapper i måneden og oppover. Når pengene trekkes direkte fra bankkontoen, er det mye lettere å spare jevnt. Ikke nøl – start sparingen i dag!

Rasjonelle nordmenn

2010-02-22T22:29:00.005+01:00

Av Lars Hovdan Molden, konserntrainee i Storebrand
”Jeg skjønner ikke hvorfor noen i det hele tatt jobber der borte”. Ordene skal ha kommet fra en økonomiprofessor fra USA når han viste hvordan økonomiske modeller predikerte at arbeidstilbudet i Norge burde vært mye lavere enn det faktisk var. Nå kan det imidlertid se ut til at modellene har blitt mer presise – eller rettere sagt: Vi nordmenn opptrer mer i tråd med dem. Det er ikke bra!

Vi har veldig gode velferdsordninger som har blitt fremforhandlet, og kjempet frem, over lang tid. En av disse er sykelønnsordningen som debatteres hissig i norsk opinion om dagen. Økonomer, som vedkommende over, har lekt med modeller som mener at egennyttemaksimerende individer vil bytte jobb mot fritid dersom nytten av å gjøre det overstiger kostnaden. Kostnaden er oftest knyttet til kompensasjonsnivå, altså i hovedsak lønn. En typisk modell vil derfor si at dersom du ikke taper på å være borte fra jobben, vil du velge nettopp dette fordi du legger faktisk verdi på det og ha fri. En ordning som sykelønnsordningen skulle derfor medføre at flere ville velge å være hjemme skulle man tro disse modellene.

Og lenge levde vi her i nord selvtilfredse med at vi gjorde modellene til skamme. Forklaringene gikk blant annet i at vi nordmenn følte en dugnadsånd som gjorde at vi lot egeninteresse vike for fellesskapets beste. Men nå slår ”dugnadsteoremet” kraftige sprekker. Jeg sikter selvfølgelig til det økende sykefraværet.

Det springende spørsmålet er jo hvorfor vi stadig blir sykere og sykere. Mange økonomer vil fort kunne komme med teorier som sier at dette skyldes at vi har det for godt. Samtidig hevder andre på kronikkplass i Aftenposten at likhet gjør folk mindre syke, og ettersom Norge driver omfattende omfordeling er vi egentlig ganske friske. Så kan det hende vi blir mer og mer lik det ”rasjonelle” menneske i økonomiske lærebokmodeller. Men hva skal vi gjøre med det?

Som vanlig har ikke komplekse problemer noen enkle løsninger. Jeg mener å ane delvis politisk motvilje mot å se på økonomiske insentiver som karensdager og lavere sykelønn. Jeg tror selvfølgelig ikke det vil være løsningen alene, like lite som jeg tror at mennesker opptrer i henhold til stilistiske modeller som forutsetter full rasjonalitet. Men jeg håper tendensene vi ser av tiltaket ”Samarbeid for Arbeid” varer og danner en politisk interesse for å se hva arbeidsgivere selv og selskaper som arbeider med privat velferd, slik som vi i Storebrand, vil kunne bidra med her. Erfaringer vi har gjort oss sammen med noen av våre kunder har vært at man med temmelig enkle midler kan redusere sykefraværet. Men da må man tillate seg å tenke litt utenfor de oppgåtte stiene i dagens velferdssamfunn, uten at debatten trenger å havne i amerikanske takter (VG) av den grunn.

Så jeg tror ikke vi nærmer oss det rasjonelle idealet i økonomiske lærebøker. Vi responderer bare på en skiftende samtid med midler som er utgått på dato fordi vi ikke kjenner til alternativer. I økonomisk litteratur vil man dermed kunne forvente at nye løsninger tvinger seg frem i form av innovasjon. Og her tror jeg økonomifaget har rett. Men for at det skal kunne skje må vi la det skje.

(Bilde: Colourbox)

Oljefondet - en rettesnor for privat pensjonssparing?

2010-02-22T16:22:00.002+01:00

Av: Karsten Solberg, leder produktutvikling i Storebrand Kapitalforvaltning
Det er stor interesse rundt forvaltningsprinsippene til oljefondet (eller Statens pensjonsfond – Utland). Fondets fordeling mellom aksjer, renter og eiendom samt opp- og nedvekting mellom disse aktivaklassene trekkes ofte frem som eksempel på en fornuftig investeringsstrategi. Tidshorisont og nedtrapping av risiko frem mot utbetalingsperioden, er det imidlertid få som har diskutert.

Investeringsstrategien til oljefondet er godt dokumentert. Selv om det er en løpende debatt om den reelle verdien av aktiv forvaltning, er det jevnt over bred støtte til den allokerings- og rebalanseringsstrategien som gjennomføres. Strategisk allokering til aksjer er økt fra 40 til 60 prosent, andelen som kan plasseres i eiendom er økt til 5 prosent, og rebalanseringen skjer ved at friske penger investeres i aktivaklasser som har underprestert, slik at fordelingen opprettholdes.

Når det gjelder tidshorisont, poengteres det jevnlig at valgene oljefondet tar er basert på antagelsen om at midlene skal forvaltes nærmest ut fra et evighetsperspektiv. For den jevne investor vil imidlertid tidshorisonten være kortere, typisk sparing til egen alderdom. Det krever andre tilpasninger.

Vi ser en økt bevissthet rundt investeringsstrategi og tidshorisont i kjølvannet av markedsbevegelsene i 2008 og 2009. Likevel er det forbausende mange privatpersoner som sparer til egen pensjon uten å ha et bevisst forhold til nedtrapping av risiko når man nærmer seg utbetaling. Minst like mange er ukjent med fordelene av å foreta en løpende rebalansering av pensjonsporteføljen. Dette kan føre til at avkastning opptjent over mange år plutselig forvitrer som følge av en uventet og kraftig markedsnedgang like før utbetalingstidspunktet. Bevissthet rundt denne risikoen mener vi er et naturlig tema i folkeopplysningen i forbindelse med ny pensjonsreform.

Det finner flere metoder for å trappe ned risikoen frem mot utbetaling. I mange land i den vestlige verden er det vanlig for personer som nærmer seg pensjonsalder å konvertere verdien av oppsparte midler til en utbetalingsprofil med garanterte og jevne betalinger (annuiteter). Uttaksavtale i aksjefond, også kalt omvendt spareavtale, er en annen fornuftig og klok nyvinning som flere forvaltere og sparere bør ta i bruk.

En annen viktig dimensjon er nytteverdien av nedtrapping. Opplevd nytte av å få gevinst på investeringen er ikke symmetrisk med skuffelsen over å tape like mye: Atferdsbasert forskning viser at graden av smerte ved et verdifall for de fleste investorer oppleves som betydelig større enn graden av glede ved en tilsvarende verdistigning. Denne usymmetriske oppfattelsen av risiko er også et argument for å ta ned den absolutte risikoen i porteføljen i god tid før man nærmer seg utbetalingsperioden. Selv om dette medfører lavere forventet avkastning i den siste delen av oppsparingsperioden, vil større forutsigbarhet og gevinstsikring av akkumulert verdistigning i oppsparingsperioden, kunne kompensere for dette.

Som privatpersoner har vi mye å lære av oljefondet når det gjelder allokering og rebalansering – og tilhørende disiplin ved kjøp og salg. I det norske bedriftsmarkedet er rebalansering og nedtrapping av risiko standard i de fleste innskuddspensjonsprodukter. I det norske privatmarkedet er produkter med slike egenskaper lite kjent, i motsetning til i Sverige. Der er eksempelvis generasjonsfond en meget populær form for pensjonssparing. Også her kan vi lære av svenskene.

Savner du flere spareprodukter med automatisk nedtrapping av aksjeandel? Eller vil du helst gjøre jobben selv? Diskuter nedenfor!

Staten som svarteper

2010-02-12T11:08:00.001+01:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Finanskrisen er over i privat sektor. Men gjelden har ikke blitt borte. Den stables opp i offentlig sektor i stedet.

I fjor på denne tiden var finanssektoren på randen av kollaps. Fokuset var rettet mot USAs strategi for å redde bankssektoren. Etter feilslått - og dårlig kommunisert - plan til å begynne med, ble den endelige løsningen godt mottatt i markedene og tilliten igjen gjenopprettet. Den potensielle systemkollapsen var blitt unngått.

I november, da optimismen dominerte og alle tallene hadde trukket kraftig opp siden mars, kom plutselig lille Dubai i fokus. Kunne en stat nå gå konkurs og vi få en gjentagelse av Argentina 2001? Konkursfrykten spredte seg videre til Hellas, som fortsatt er under markedets kryssild. Dette blir trolig neppe det siste vi hører hva angår økende og høy statsgjeld.

Selv om Hellas og Dubai anses som perifere og særtilfeller, er det nå stadig mer fokus på statsgjeld i andre land. Staten kausjonerte ut finanssektoren med en høy kausjonssum, samtidig som finanspolitikken ble aktivt brukt til å kompensere for bortfall av privat etterspørsel og jobber. Alt dette koster penger. Mye penger. Staten sitter igjen med regningen og noen stater kan ha tatt seg vann over hodet.

Strukturelle underskudd
Budsjettunderskuddene og prognosene for mange land viser nettopp dette bildet. For OECD-landene har underskuddene som andel av BNP mer enn doblet seg det siste året. Det ventes også at underskuddene holder seg i flere år og påfører mange land en urovekkende høy gjeldsgrad. Den kraftige resesjonen har selvfølgelig forverret forholdene ved at skatteinntekter bortfaller samtidig som utgifter til eksempelvis arbeidsledighetstrygd øker kraftig. Når BNP-tallene i tillegg har falt, så er det ikke rart forholdstallene ser grisete ut. Men selv om de sykliske faktorene blir rensket bort, ser tallene og prognosene for de strukturelle underskuddene fortsatt faretruende ut.

Gjeldsgraden i offentlig sektor hos industrilandene (ikke fremvoksende) ventes av IMF nesten å doble seg i rekordfart fra i snitt 60-70% av BNP de siste tiårene til rundt 110-120% i årene fremover. I verstinglandet Hellas ventes gjeldsgraden å stige mot 130-140%. Men det er ikke Hellas som bør bekymre mest; det er heller alle de andre store viktige økonomiene som kan komme i samme situasjon som bør og kan skape frykt.

Flere griser, samt elefanter
Lenge har forkortelsen PIGS eksistert for gruppen av verstinger bestående av Portugal, Irland/Italia, Greece (Hellas) og Spania. Fellesnevner er store offentlige underskudd og høy gjeld. Frykten har vært at problemene skal spre seg til de øvrige landene, med Hellas bare som begynnelsen. Derimot burde man være like bekymret for elefantene i rommet. Bildet er like ille hos de toneangivende og økonomiske stormaktene Storbritannia, Japan og USA. De offentlige underskuddene er like store og gjelden vokser like kjapt. Regningen for alle redningspakkene under finanskrisen satt statene igjen med. Gjelden har dermed på mange måter bare blitt flyttet fra privat sektor til offentlig sektor, og ikke blitt borte. Gjeldskrisen i privat sektor har nå blitt et gjeldsproblem i offentlig sektor.

Mindre sikre havner
Hittil har det ikke vært noe problem å finansiere statsgjelden. Ikke minst har sentralbankene vært behjelpelige med oppkjøp av statsgjeld og statsobligasjoner i form av kvantitative tiltak (som dog er i siste fase). Problemet oppstår når investorer krever høyere risiko- og rentepåslag på statsgjeld som de siste årene har blitt ansett som sikre havner. Det vil gi høyere renteutgifter for allerede forgjeldede stater, men ikke minst også fortrenge private investeringer som følge av potensiell renteoppgang på bakgrunn av kredittverdighet og ikke positive sykliske forhold. Med mindre statene strammer inn livreimene og gjennomgår hestekurer, vil problemene og mistilliten kunne øke i omfang. Inflasjonsforløpet er likevel en viktig joker oppi det hele.

It's the inflation, stupid
Statsgjelden i industrilandene finansieres i stor grad av de såkalte sparelandene. Fordringer og gjeld er et nullsum-spill i de globale kapitalmarkedene, og store deler av USAs gjeld sitter blant annet sparelandet Kina på. Felles for kreditorene er at kjøpekraften ønskes bevart for sparepengene deres. Gjelden er derimot nominell og inflasjon kan redusere den reelle gjeldsbyrden til de forgjeldede. Inflasjon spiser derimot av fremtidig kjøpekraft for sparerne. Et viktig element er at mange land som USA har gjelden sin i egen valuta. Dette gir muligheten til å "trykke penger" og de facto inflatere seg ut i ytterste konsekvens. Konkurs a la Argentina 2001 er derfor neppe et sannsynlig forløp for disse. Avhengig av hva som blir det faktiske inflasjonsforløpet, kan dermed svarteper intra-stat like godt være et spareland…

Den aldrende elefanten
Timingen for økt statsgjeld kunne heller ikke vært verre. Mens staten har vært svarteper under finanskrisen, står den virkelige store utfordringen på trappene. Eldrebølgen vil gjøre kraftige innhogg i allerede skadeskutte offentlig balanser. Mens det er en hårfin balanse mellom det å trekke stimuliene tilbake for tidlig - for dermed å knekke økonomisk aktivitet som gir skatteinntekter og reduserer utgiftene – og bruke for mye og redde ”alle”, må de strukturelle underskuddene likevel adresseres. På samme måte som finanssektoren var styrt av feil incentiver, kan politikere som maksimerer politisk profitt (les: gjenvalgsmuligheter) med kortsiktighet være ugunstig og farlig på lang sikt. Aversjon mot å øke skatter og kutte utgifter kan dermed være skjebnesvangert. Med deg og meg som svarteper – enten på kort eller lang sikt.
Er du bekymret for gjelden i offentlig sektor? Diskuter nedenfor!

Denne bloggen/kronikken var publisert i Finansavisen 7.2.2010.

Sparepenger på ville veier?

2010-02-11T10:55:00.002+01:00

Av: Julie Songstad Andersland, Senior SRI-analytiker i Storebrand
”Putter sparepengene i klasevåpen” er overskriften på en artikkel i Aftenposten, BT og Adresseavisen 10. februar 2010. Avisen skriver at flere norske banker tilbyr kundene sine fond fra andre forvaltere, og mange av disse fondene er investert i selskaper som produserer klasevåpen, atomvåpen eller er involvert i store miljøødeleggelser. Kundenes sparepenger tar på den måten veien ut i det mange vil oppfatte som uakseptable virksomheter. Jeg er glad for å kunne si at Storebrand lenge har stilt etiske krav til våre eksterne forvaltere.

Storebrand tilbyr også sine kunder fond som er forvaltet av andre forvaltere, og understreker at vår konsernstandard for samfunnsansvarlige investeringer også gjelder for disse. Vi innrømmer imidlertid at vi ikke har like god kontroll som med våre egenforvaltede fond. Fordi investeringsbeslutningene er gjort av andre, kan vi ikke garantere for at fondene til en hver tid er i samsvar med vår konsernstandard. Det vi kan garantere er at vi hvert kvartal systematisk gjennomgår alle porteføljene til de eksternt forvaltede fondene våre.

Fondene sjekkes for alle selskapene Storebrand har utelukket fra sine investeringer. For tiden har Storebrand ekskludert 93 selskaper, noe som er langt flere enn det Statens Pensjonsfond - Utland har utelukket. Finner vi fond som er investert i noen av disse selskapene, oppfordrer vi forvalteren til å drive aktivt eierskap, alternativt selge seg ut av det aktuelle selskapet.

Selv om dette ikke er noe vi kan pålegge eksterne forvaltere, ser vi at arbeidet har gitt konkrete resultater. Så langt har vi vært i kontakt med 18 eksterne forvaltere, og syv av disse har kontaktet selskaper som er i brudd med vår standard. Ved at flere finansaktører legger press på de samme selskapene forsterkes det arbeidet som gjøres i Storebrand. Slik vi har sett i andre sammenhenger, tror vi at økt press på sikt vil føre til forbedringer hos selskapene som nå er utelukket. To av våre eksterne forvaltere har også solgt seg ut av selskaper som et direkte resultat av dialogen med Storebrand. Dersom forvaltere over tid ikke tar Storebrands bekymringer på alvor, kan vi som en siste utvei velge å selge oss ut av fond som systematisk bryter med vår konsernstandard.

Det er likevel viktig å skille mellom fondene Storebrand forvalter selv og fondene som forvaltes av andre. For å gjøre det lettere for kundene har vi merket alle våre egne fond med et merke som heter ”Garantert samfunnsansvarlig”. Dette fordi vi kan garantere kunden at disse fondene er investert i tråd med vår strenge konsernstandard. Alle våre eksternforvaltede fond er merket med ”Samfunnsansvar i fokus”. Selv om vi ikke kan gi den samme garantien her, viser dette at vi tar ansvar for vår finansielle leverandørkjede ved systematisk kontroll og oppfølging av våre eksterne forvaltere.

Les mer om Storebrands arbeid med samfunnsanvarlige investeringer på storebrand.no.

Er det viktig for deg at fondene du investerer i tar etiske hensyn? Diskuter nedenfor!

Lærdommer fra det siste aksje-tiåret

2010-01-26T11:02:00.011+01:00

Av: Hans Aasnæs, adm. direktør i Storebrand Kapitalforvaltning
Det er mange interessante refleksjoner om sparing og investering man kan gjøre seg ved inngangen til et nytt tiår. Trauste ord som disiplin, strategi, rebalansering og spareavtale har vist seg som gode rettesnorer.

Mens champagnerusen fra det beste året i det norske aksjemarkedet på 26 år har lagt seg, ser vi at globale og amerikanske aksjer faktisk har falt i verdi de ti siste årene (2000-2009), som grafen på denne siden viser. Norske aksjer har klart seg brukbart, og omtrent doblet seg i verdi.

Mange hevder at tiåret vi har bak oss ikke er representativt, men uansett har vi blitt minnet på enkle kjøreregler som vil holde vann også i fremtiden:

Forvent det uventede: I enhver tiårsperiode vil vi sannsynligvis oppleve perioder med kraftige verdiendringer. Den britiske filantropen John Templeton advarte mot at de farligste ord i finansverdenen er ”This time it’s different”. Uventede faktorer vil alltid inntreffe, og som investor må man tvinge seg til å forvente det uventede.

Mindre følelser, mer rasjonalitet: Den menneskelige oppfatningen av risiko er en trussel for hvilken avkastning vi kan forvente å få: Mange investeringsbeslutninger er emosjonelt basert, og er i mindre grad tuftet på rasjonelle avveininger. Ved utgangen av 2008 var konsensus hos amerikanske analytikere at aksjeandelen i en sammensatt portefølje burde være relativt lav, mens andelen statsobligasjoner burde være relativt høy. De som kastet kortene og fulgte dette rådet fikk ikke full valuta for utviklingen i 2009.

Tenk portefølje: Den blinde troen på at aksjemarkedet alene er en sikker kilde til god avkastning er kanskje også en etablert sannhet som må revurderes. Det som imidlertid er sikkert er at en portefølje av fornuftige investeringsklasser vil ha en meget høy sannsynlighet for å gi meravkastning. En slik portefølje vil i sin enkleste form bestå av aksjer, rentebærende plasseringer og realinvesteringer.

Hold fast på strategien: Det er svært vanskelig å time kjøp og salg i finansmarkedene, og de fleste vil erfare at risikoen er høy for at man løper etter markedet. En metode som tar vekk deler av denne risikoen er rebalansering. Dette innebærer at man har en langsiktig strategi for fordeling av midler i de enkelte aktivaklasser, og at man jevnlig sørger for å komme tilbake til denne fordelingen. Rebalansering bidrar over tid til at man tar gevinst på investeringer som har steget mye i verdi, og kjøper seg opp i investeringer som har falt i verdi. En av de aktørene som er mest kjent for å følge en slik strategi er Statens Pensjonsfond Utland (oljefondet).

Vær traust og smart: Unngå timing-risiko ved å foreta jevnlige innskudd i porteføljen. Den enkleste måten å gjøre dette på er å opprette en månedlig spareavtale. Da vil du investere i både gode og dårlige tider.
Lærdommen fra trauste ord som disiplin, strategi, rebalansering og spareavtale har i hvert fall vist seg som gode rettesnorer i tiåret vi har bak oss.

Les hva Storebrand Kapitalforvaltning mener om finansmarkedene fremover i siste månedsrapport.

Hva mener du? Hvilke investeringsstrategier synes du er best? Diskuter nedenfor!

Er vi en gjeng umoralske bilbulkere?

2010-01-14T14:15:00.007+01:00

Av: Hanne Gudding, informasjonssjef i Storebrand

Hvis noen bulket inn i bilen din mens den sto parkert, ville du forventet å finne en lapp i ruta med kontaktinformasjonen til den uheldige føreren?

Halvparten av oss tror ikke nordmenn vil legge igjen lapp i ruta dersom de bulker en annen parkert bil. Samtidig sier tre av fire at de selv ville forventet å finne en lapp i sin egen rute dersom noen bulket i deres parkerte bil.

Det viser en undersøkelse vi i Storebrand Skadeforsikring har gjennomført med hjelp av Norstat.

Dette kan tyde på at vi har liten tro på folks moral, mens vi forventer selv å bli moralsk behandlet. Undersøkelsen viser at særlig Oslo-borgerne har liten tro på folks moral bak rattet. Men er det utpreget by-fenomen å bare kjøre videre hvis man har bulket i nabobilen?

Hvert år henvender fortvilte bileiere seg til forsikringsselskapene med skader ingen vil ta ansvaret for. Det er liten tvil om at bulkingen blir urettferdig dyr for den skadelidende dersom bilisten som påførte bulken stikker av. Noen finner riktignok en lapp i ruta, men uten navn og telefonnummer. Det er vel toppen av freidighet!

Optimistiske kvinner
Kvinner har noe mer tro på nordmenns moral enn hva menn har, viser undersøkelsen. Mens 54 prosent av kvinnene tror at ukjente bilister kanskje eller helt sikkert vil legge igjen lapp, tror bare 46 prosent av mennene det samme.

Dette er vel i tråd med de klassiske kjønnsforskjellene. Vi kvinner har en tendens til å tro det beste om folk. Selv i trafikken.

Hva med deg? Ville du selv lagt igjen lapp? Og ikke minst, ville du reagert om du så at noen andre ikke gjorde det? Det krever vel sin mann (eller kvinne!) å banke på bilvinduet til en ’bilbulker’ og spørre om han/hun ikke skal legge igjen en lapp etter uhellet sitt? Ignorerer vi slik oppførsel, fordi den i grunn er symptomatisk med vår egen?

PS: Det beste er selvsagt å unngå både å bulke og å bli påkjørt. Her er noen gode råd for parkering:
* Plasser bilen lengre unna inngangsdøra – der er det som regel færre biler
* Forsøk å parkere midt i det oppmerkede området
* Unngå å parkere i nærheten av handlevogner

Gode råd hvis ulykken først har inntruffet:
* Spør folk i nærheten om de har sett noe
* Noter navn og telefonnummer på eventuelle vitner
* Se etter videokamera som kan ha filmet hendelsen
* Meld skaden til forsikringsselskapet

Er vi mer opptatt av å slukke lyset enn å investere klimavennlig?

2010-01-12T17:32:00.003+01:00

Av: Elin Myrmel-Johansen, konserndirektør for Samfunnsansvar

Mye tyder på det. Ihvertfall ifølge en undersøkelse som Storebrand nylig har gjennomført. Av den fremgår det at kun 3-5 prosent av befolkningen vet om deres pensjonspenger investeres klimavennlig. Samtidig mener over 50 prosent at dette er viktig.

Betyr det at vi svarer det som er politisk korrekt, at vi ikke vet hvilken makt sparepengene våre gir oss? Eller at dette blir for komplisert for oss å finne ut av eller gjøre noe med? Jeg tror alle forklaringene kan være riktige, og vi i finansnæringen må ta ansvar for å gi informasjon som gjør det enkelt for folk å ta bevisste valg.

Vi har de senere år blitt langt mer bevisste på å slukke lyset for å spare klimaet enn å stille krav og være bevisste hvordan våre sparepenger forvaltes. Muligheten til å påvirke derimot, er mye større ved klimavennlige investeringer enn lysslukking. Det betyr ikke at vi skal slutte med de små hverdagstiltakene. De trenger vi. Men vi må i tillegg bli mer bevisst hvor de store klimaeffektene kommer.

Videre tror nesten halvparten av oss at klimavennlige investeringer kommer til å være mer lønnsomme enn ikke-klimavennlige investeringer på lang sikt. Kun 21 prosent tror det motsatte. Folkets oppfatning støttes av forskningsrapporter hvor de fleste internasjonale studier konkluderer med at investorer kan oppnå noe høyere avkastning ved å stille krav til samfunnsansvar når man investerer, som E24 skriver her.

Klarere språk
Gapet mellom befolkningens lave bevissthet om sparepengene investeres klimavennlig og ønsket og behovet for slike investeringer bør kunne reduseres betraktelig. Her har finansinstitusjoner som setter klimakrav til sine investeringer en kommunikasjonsjobb å gjøre.

Ta en finansinstitusjon som Storebrand, som forvalter over 350 milliarder kroner på vegne av sine kunder. Dette gir konsernet og dets kunder et betydelig handlingsrom til å påvirke andre selskaper i en bærekraftig retning, noe som gjøres aktivt. Storebrand avstår blant annet fra investering i selskaper som medvirker til alvorlig klima- og miljøskade og unngår selskaper som opererer innenfor høyrisikoindustrier. Dette har på lang sikt en positiv gevinst for klimaet. Det er imidlertid en liten andel av pensjonssparerne som kjenner til disse klimakravene og effekten de kan være med på å gi i retning av et mer bærekraftig samfunn.

Dersom du som pensjons- eller fondskunde stiller spørsmål om hvor pengene dine havner, bidrar du til at finansbransjen blir flinkere til å investere samfunnsansvarlig. Er du med?

Nå kan du beregne din tidligpensjon

2009-12-18T10:58:00.016+01:00

Av Jan Otto Risebrobakken, direktør for næringspolitikk i Storebrand
Den største nyheten i det nye pensjonssystemet som innføres 1. januar 2011 er at du kan velge din egen pensjonsalder. 67 år som fast pensjonsalder i folketrygden blir historie! Test vår nye pensjonskalkulator her.

Jo lenger du venter med å ta ut pensjon, jo høyere blir den årlige pensjonen. Samtidig vil din årlige pensjon reduseres når levealderen i befolkningen øker. Eller sagt på en annen måte: Du må jobbe lenger for å få samme pensjon.

Hvor mye pensjon får jeg?
I det nye pensjonssystemet kan du skaffe deg høyere pensjon ved å jobbe lenger. Du tjener faktisk opp pensjonspoeng helt til du fyller 75 år. Hvis du er villig til å godta lavere pensjon, kan du ta ut pensjon allerede fra 62 år.

På www.storebrand.no/pensjonsopplysningen får du informasjon om de nye pensjonsreglene. Det er også mulig å stille spørsmål. Ett spørsmål går igjen: Hvor mye pensjon får jeg hvis jeg tar ut pensjon fra 62 år?

De fleste har fått med se at det blir mulig å ta ut pensjon tidlig, men de ønsker også informasjon om konsekvensene for egen økonomi.

På Pensjonsopplysningen finner du også en pensjonskalkulator som på en enkel måte lar deg få se hvordan alder, inntekt og valg av uttakstidspunkt påvirker størrelsen på din pensjon fra folketrygden. Denne kalkulatoren finner du i høyre marg ved å trykke på "Se hva du får i pensjon fra dagens folketrygd".

Her vil du se at en 40-åring som tjener 400 000 kr i året, kan øke sin årlige pensjon fra folketrygden 144 000 kr til 181 000 kr dersom han i stedet for å ta ut pensjon som 62-åring venter til han blir 67 år. Hvis han venter til 70 år, øker pensjonen til 214 000 kr. (Tjenestepensjon kommer i tillegg.)

Så lenge må du jobbe for uendret pensjon
Levealderen øker. I 2008 kunne nyfødte jenter forvente å leve i nesten 83 år og nyfødte gutter vel 78 år. For tjue år siden, var de tilsvarende tallene 79 og 73 år, skriver Statistisk Sentralbyrå på sine hjemmesider. Levealderen forventes å øke med ca ett år på 10 år. I det nye pensjonssystemet blir konsekvensen av økt levealder at du må jobbe lenger for å få den samme pensjonen som du ville fått - ca 10 måneder lenger i jobb for hvert år ekstra levealder.

Ta ut pensjon uten å bli pensjonist
Du velger selv når du v il ta ut pensjon, mellom 62 og 75 år. Men du trenger ikke bli pensjonist fordi du tar ut pensjon. Tvert i mot – fra 2011 blir det fritt frem for å kombinere arbeid og pensjon, uten avkorting av pensjonen. Det vil si, så lenge du kommer fra privat sektor. For offentlig ansatte er det ikke fullt så enkelt, her vil man fortsatt få avkorting dersom man tar ut ny offentlig AFP og ønsker å arbeide i tillegg. Det får vi garantert høre mer om, når ansatte i offentlig ansatte oppdager at den nye fleksibiliteten ikke fullt ut gjelder dem, og at ansatte i privat sektor her faktisk kommer bedre ut!

PS: De fleste ansatte i privat sektor har innskuddspensjon, hvor de selv kan bestemme andelen aksjer i pensjonsoporteføljen. Unge arbeidstagere gjør lurt i å velge en høyere aksjeandel, og dermed øke sannsynligheten for høyere pensjonsutbetalinger. Les mer om dette på VG.no og DN.no.

Har du planer om å gå av tidlig - eller å kombinere jobb og pensjon etter fylte 62 år? Diskuter saken nedenfor!

Krav til klimanøytralitet? Ja takk!

2009-12-04T14:53:00.005+01:00

Av: Elin Myrmel-Johansen, konserndirektør for Samfunnsansvar

Dagsavisen skrev i går om Forbrukerombudet som nå stiller nye, strenge krav til bedrifter som vil kalle seg klimanøytrale. Storebrand ble fra 2008 Norges første klimanøytrale finansinstitusjon, og vi ønsker de nye kvalitetskravene velkommen!

Hva kreves?
For å kalle seg klimanøytral må man ifølge de nye retningslinjene fra Forbrukerombudet tilfredsstille følgende krav:
1. Beregne egne utslipp
2. Ha en godkjent plan for utslippskutt
3. Kjøpe godkjente klimakvoter for restutslippet

Storebrands utslipp
Storebrands CO2-utslipp er på om lag 4.000 tonn årlig, og utslippene kommer hovedsakelig fra energiforbruk i kontorlokalene og ansattes reisevirksomhet (flyreiser og bruk av firmabiler). Vi har arbeidet systematisk i over 15 år med å redusere vår miljøbelastning, og har blant annet som mål å redusere vårt CO2-utslipp med 20 prosent i løpet av toårsperioden 2009-2010.

Det er et uavhengig konsulentbyrå, CO2 Focus, som kontrollerer klimaregnskapet vårt. Det er også gjennom dem vi kjøper sertifiserte klimakvoter, CER (Certified Emission Reduction) gjennom FNs CDM-marked (Clean Development Mechanism) for det uslippet vi ikke klarer å redusere. De to siste årene har Storebrand brukt ca 1,2 millioner kroner på å kjøpe klimakvoter for å kompensere for våre utslipp. Les mer om vår klimanøytralitet her.

Norske selskaper ikke i tet
Storebrand kvalifiserte i 2009, som eneste nordiske finansinstitusjon, til Carbon Leadership Index som ble lansert av CDP (Carbon Disclosure Project). I den samme undersøkelsen kom det frem at kun 17 av 48 norske selskaper valgte å svare på undersøkelsen til CDP. I de andre nordiske landene var svarprosenten langt høyere. Jeg er skuffet over at så få norske børsnoterte selskaper tok seg bryet med å svare på denne spørreundersøkelsen fra CDP om klimautslipp og planer for utslippskutt. Jeg frykter at dette kan være et tegn på at mange norske selskaper ikke tar klimatrusselen alvorlig.

Hvorfor er dette viktig?
Vi ønsker å gå foran som et godt eksempel, selv om vi ikke har pipe på taket og store utslipp. For oss handler det om å ha orden i eget hus. I tillegg stiller vi krav til selskapene vi investerer i og til våre leverandører: På vegne av våre pensjons- og sparekunder stiller vi som investor strenge krav til blant annet miljø og klima i alle våre investeringer - se for eksempel denne bloggen om Nokia. Som innkjøper teller miljø og samfunnsansvar minimum 20 prosent ved alle konserninnkjøp. Det er derfor en selvfølge for oss å stille strenge krav til oss selv også, og det håper vi flere bedrifter vil gjøre!

Når kommer liksom-fastrentelånet?

2009-11-25T14:15:00.009+01:00

Av : Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

Kun 1 av 10 velger fast rente på boliglånet, stikk i strid med hva sentralbanksjefen råder til. Tenk deg et lån som drar nytte av at flytende rente normalt er billigst, men som har forutsigbarhet som et fastrentelån. Genialt?

Kun 1 av 10 husholdninger velger fast rente på boliglånet, viser ferske tall fra SSB gjengitt av VG. En undersøkelse utført av Norstat for Storebrand i oktober, viser samtidig at bare 1 av 10 tror at fastrente lønner seg fremfor flytende rente. 4 av 10 svarer at de aldri har vurdert fastrente. Dette er neppe tall sentralbanksjefen vil like.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem (bildet) uttalte tidligere i høst at han mener flere nordmenn bør binde renten. - Det er ikke klokt å finansiere med flytende rente, hvis du ikke har økonomi til å bære renter på syv-åtte prosent, sa Gjedrem til DN.no.

Jeg er uenig med sentralbanksjefen når han uttaler at folk som ikke binder lånerenten er spekulanter. De fleste har økonomi til å tåle svingninger i renten, og da har flytende rente vist seg til å være rimeligst over tid. Det mener også min gamle arbeidsgiver Dine Penger i denne artikkelen.

Nok om det. Jeg har en ide til en ny type boliglån som jeg tror vil kunne slå an: Liksom-fastrentelån: Lånet har flytende rente, men du betaler renter og avdrag som om det skulle være et fastrentelån. Dermed får du glede av at flytende rente normalt er noe lavere enn fast rente, samtidig som du tvangssparer til perioder med høyere rente.

Et eksempel: La oss si at din flytende lånerente i øyeblikket er 3 prosent. I dag kan du få fastrentelån til 5-6 prosent. Med et Liksom-fastrentelån kan du selv velge fastrentesats som styrer innbetalingen din. Du velger 6 prosent. Med et lån på 1 million, betaler du 60.000 kroner i renter det første året. Men du betaler kun 30.000 kroner i lånerente til banken. De resterende 30.000 settes på en sparekonto. Er du litt tøffere, kan pengene gå inn i aksjefond.

La oss si at renten stiger til 8 prosent det fjerde året. Du betaler fortsatt kun 6 % rente på ditt liksom-fastrentelån. Siden du har spart opp penger på sparekontoen din i tre år, vil pengene her brukes til å betale de ekstra rentene på boliglånet ditt. Dersom lånet fortsatt er 1 million, vil 20.000 kroner dekkes av sparekontoen din. Genialt?

Blir rentene lavere enn forventet i lånets løpetid, vil du sitte igjen med en god slump penger etter at lånet er nedbetalt. Disse pengene kan du se på som pensjonssparing. Blir rentene høyere, må du skyte inn ekstra penger underveis, men overraskelsen blir langt mindre enn normalt, siden du har bygget opp en solid buffer.

Jeg foreslo denne lånetypen for Storebrand Bank for to-tre år siden, forrige gang renten var lave. Banken har ikke tatt ideen videre ennå. Er det noen andre banker som tenner på ideen?

Kunne DU tenke deg et liksom-fastrentelån? Kommenter saken under!

(Denne bloggen er en oppdatert versjon av en blogg fra 13. august)

Mange vil kombinere arbeid og pensjon

2009-11-24T15:13:00.007+01:00

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

Nesten halvparten av de yrkesaktive i alderen 60-65 år vil kombinere pensjon og lønnet arbeid i årene fremover. Det er gode nyheter for oss som bekymrer oss for om staten har ryggrad til å bære fremtidige pensjonsforpliktelser!

I forbindelse med den nye pensjonsreformen har Storebrand og Synovate gjennomført en landsdekkende undersøkelse blant nordmenn i alderen 60-65 år. Dette er de første kullene som kan ta ut pensjon etter nye regler når pensjonsreformen innføres 1. januar 2011. Undersøkelsen, som er omtalt i flere medier i dag, blant andre VG, har mange interessante funn:

Kun én av fire respondenter ønsker å slutte helt i arbeidslivet, slik pensjonsreformen åpner for fra 2011. Det er gledelige tall, synes jeg! Norge trenger mer arbeidskraft for å møte eldrebølgen. Derfor er det positivt at så mange av de nye pensjonistene vil kombinere pensjon og arbeid.

Målet med pensjonsreformen er å gjøre det mer attraktivt å stå lengre i arbeid. Fra og med 2011 kan du ta ut pensjon fra folketrygden fra du fyller 62 år og samtidig jobbe så mye du vil, uten avkorting av pensjonen. (Dette gjelder i alle fall ansatte i privat sektor – ansatte i offentlig sektor får fra 2011 dessverre ikke samme frihet til å kombinere arbeid og pensjon).

I undersøkelsen svarer 43 prosent, tilsvarende 85 000 nordmenn mellom 60 og 65 år, at de vil fortsette å jobbe etter at de blir pensjonister. Én av fire vil ta ut full pensjon og slutte i arbeidslivet, mens én av fem ikke har bestemt seg. De siste 12 prosentene vil fortsette å arbeide og vente med å ta ut pensjon til de slutter i arbeidslivet.

Dette viser at incentivene i pensjonsreformen oppleves som gode, og at mange kan tenke seg å fortsette som yrkesaktive fremfor å pensjonere seg ved første anledning. Men arbeidslysten avtar naturlig nok med alderen: Ingen av respondentene vil jobbe lenger enn 70 år – selv om nytt system ville gitt enda høyere pensjon - opp til 75 år.

Hva mener du om de nye fleksible pensjonsreglene fra 2011? Vil du jobbe lenger enn 62 år for å få høyere pensjon? Eller vil du pensjonere deg ved første anledning – og akseptere en lavere årlig pensjon? Diskutér under!

Finn mer informasjon om hvordan pensjonsreformen påvirker deg her:
http://www.nav.no/
http://www.norskpensjon.no/
http://www.storebrand.no/site/pensjonsskolen.nsf (her kan bl a du regne på hvordan din fremtidige pensjon fra folketrygden påvirkes av når du vil gå av med pensjon)

Bli venn med ditt forsikringsselskap på Facebook?

2009-11-23T15:51:00.003+01:00

Av: Lars Hovdan Molden, konserntrainee

Forsikring er basert på en kollektiv tanke. Ideen er enkel: Alle betaler for de få som er uheldige. Dersom mange er uheldige vil alle måtte betale mer. Informasjon vil derfor være helt vesentlig. Det er kanskje her Facebook kommer inn.

En kvinne i Drammen ble tatt for trygdesvindel da det kom frem at hun hadde samboer, til tross for at hun mottok støtte som aleneforsørger (VG). I går leste vi også om en canadisk kvinne som ble nektet videre utbetaling på en uføreforsikring fordi hun fremstod som frisk (VG). Begge tilfellene ble avslørt gjennom sin oppdaterte Facebook.

Hvis begge disse menneskene, og mange andre med tilbøyeligheter til å svindle systemet, hadde vært forsikret samme sted som deg, ville du måtte betale dersom deres svindelforsøk ikke ble oppdaget. Altså vil det alltid være en fordel for ærlige forsikringskunder å være i kollektiv med andre som er like ærlige, og unngå de som forsøker å jukse.

Så når vi nå ser at forsikringsselskapene bruker sosiale medier til å screene sine kunder er det vel bare å søke frem din leverandør på Facebook og bli venn med selskapet. Eller er ditt personvern verdt mer enn noen hundrelapper i høyere forsikringspremie? Du kunne jo også bli venn med banken. De kunne da hjulpet til med å holde ditt forbruk nede ved å reagere på statuser som: ”Jeg har kjøpt nye sko”. Banken kunne da skrevet på veggen din: ”Det er jo hyggelig, men hadde det ikke vært bedre å plassere pengene i fond?”

Personlig velger jeg nok å holde både banker og forsikringsselskaper ut av min private sfære – selv om det kanskje kan koste litt mer på lang sikt. Men aller helst ville jeg nok både unngått misbruk, og å utlevere for mange detaljer på Facebook – og sko handler jeg med god samvittighet.

Ta og gi en juleutfordring!

2009-11-11T16:28:00.001+01:00

Av: Kristin Nøkleby Holth, leder Kultur og Sponsing
Idar Kreutzer og ansatte i Storebrand fronter Kreftforeningens julekampanje i år, og støtter Kreftforeningen gjennom å utfordre andre bedrifter til å gjøre det samme. Send en utfordring du også!

Som hovedsamarbeidspartner til Kreftforeningen fronter Storebrands konsernsjef og ansatte nå en kampanje for kreftsaken. Kampanjen foregår i aviser og på nett frem til jul, og er tilknyttet en spennende løsning på Internett.

På kampanjenettsiden kan man som bedrift eller enkeltindivid utfordre sitt nettverk til å støtte kreftsaken. Storebrand ligger som en av fem utfordrere, og du kan ta "vår" utfordring og sende videre. Gjør det gjerne!

Klikk deg inn på utfordringen her.

(Når du kommer inn på siden, møtes du først av tale og animasjon, deretter kommer du inn på siden med fem ulike utfordringer. Klikk da på bildet av Idar Kreutzer og ansatte og ta deres utfordring!)

Storebrand er en viktig bidragsyter til Kreftforeningens arbeid, både ved å bidra med økonomiske midler og gjennom å spre informasjon til våre kunder og ansatte.

Tar du juleutfordringen?

Hva synes du om at bedrifter som Storebrand tar samfunnsansvar ved å støtte frivillige organisasjoner?

Nokia under lupen til NRK Forbrukerinspektørene

2009-11-02T11:38:00.004+01:00

Av: Julie Songstad Andersland, Senior SRI-analytiker

Over flere episoder i oktober har NRK-programmet Forbrukerinspektørene (FBI) fulgt en mobiltelefon fra fødsel til død. FBI har blant annet avslørt uverdige arbeidsforhold på to fabrikker i Kina som produserer deler for de store mobilselskapene. Dette er et godt eksempel på en sak som Storebrands avdeling for samfunnsansvarlige investeringer følger nøye med på.

Se alle sakene og TV-klipp i FBIs føljetong ”Connecting People” på NRKs nettsider.

Ved alle slike alvorlige beskyldninger mot selskaper i Storebrands investeringsunivers gjøres det grundige undersøkelser av sakene. Vi kontakter også selskapene som er involvert for å få en kommentar til hvordan de vil løse problemene. Det som er viktig er at selskapene rydder opp og iverksetter tiltak slik at risikoen for gjentakelse er minimal. Dersom et selskap ikke tar problemene alvorlig, risikerer det å bli utelukket fra alle Storebrands egenforvaltede fond og pensjonsporteføljer.

Avdelingen for samfunnsansvarlige investeringer overvåker over 3000 selskaper, og følger med på at de ikke bryter Storebrands konsernstandard for ansvarlige investeringer. Konsernstandarden slår fast at Storebrand ikke skal investere i selskaper som bryter menneskerettigheter, er involvert i grov korrupsjon eller alvorlig miljøskade, eller produserer klasevåpen, landminer eller tobakk. Storebrand vil heller ikke investere i de 10 prosent dårligste selskapene på miljø og samfunnsansvar i høyrisikoindustrier.
Overvåkingen av selskaper gjøres ved hjelp av en spesialtilpasset søketjeneste som søker på mer enn 88.000 nettsider daglig. I løpet av ett år blir det ca 15.000 artikler som gjennomgås av våre analytikere for å avdekke mulig uetisk forretningsførsel i investerbare selskaper. Programmer som NRKs Forbrukerinspektørene er også en kilde i vårt arbeid.

På denne måten kan kundene våre være trygge på at pengene og pensjonen deres forvaltes på en god måte uten at det går ut over lønnsomheten. Storebrands beregninger viser at avkastningen ikke blir dårligere selv om vi stiller strenge etiske krav til selskapene vi investerer i.

Hva mener du? Er du opptatt av at dine spare- og pensjonspenger forvaltes på en samfunnsansvarlig måte? Tror du at det er de mest etiske selskapene som blir morgendagens vinnere, eller er det isteden motsatt? Diskuter nedenfor!

Eldrebølgen bidro til finanskrisen

2009-10-22T10:25:00.003+02:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter

Før eldrebølgen inntreffer vil en enorm sparebølge passere. Sparebølgen gir globale ubalanser og har vært med på å presse realrentene ned. De lave realrentene påvirket låneatferden og kredittveksten, som igjen bidro til "finanskrisen".

Mange har anklaget spareland i verden for å ha bidratt til "finanskrisen". For lite konsum og for høy sparing førte til et globalt spareoverskudd, noe som den amerikanske sentralbanksjefen Bernanke kalte "the global saving glut" (spareoverflod) allerede i 2005. Spesielt Kina blir ofte trukket frem som eksempel for å ha spart for mye og plassert spareoverskuddet i USA. Stadig kjøp av dollaraktiva som amerikanske statsobligasjoner (gjeld) bidro til at rentene ble presset ned. Forhenværende sentralbanksjef Greenspan kalte også dekoblingen mellom korte og lange renter for "conundrum" (gåte). Kjøpene holdt trolig de lange rentene lave selv om han hevet de korte. Demografi blir derimot sjeldent trukket frem som forklaringsfaktor på spareatferden. Noen har vært inne på sporet, deriblant Per Richard Johansen og Kjetil Storesletten her hjemme, men generelt er det altfor lite fokus på denne megatrenden fra et spare- og investeringsståsted.

Det er nemlig en viktig sammenheng mellom sparing og demografi. I lærebøkene beskrives ulike faser av livsløpet som avgjør om man er netto sparer eller ikke. I første og siste del av livsfasen er man ikke i arbeid og dermed typisk en som netto forbruker. I fasen i midten - "middelalderen" - har man etter endt utdanning og før pensjonisttilværelsen en jobbperiode hvor man samlet sett er netto sparer. Inntekt overstiger forhåpentligvis forbruk, og man sparer til alderdom i denne fasen. En annen måte å tenke på dette er at befolkningen mellom 20-64 grovt sett representerer produksjon, mens hele befolkningen representerer konsumpsjon. Differansen mellom produksjon og konsumpsjon er per definisjon sparing.

Poenget er at den kommende eldrebølgen gjør at hovedtyngden av befolkningen nå er i "middelalderen" og i sparemodus. Før eldrebølgen ankommer skyller sparebølgen over oss først. Demografien og forløpet på eldrebølgen er forskjellig i ulike land, men hovedbildet er ganske klart for de viktigste økonomiene. Japan er først ute med den aldrende befolkningen, etterfulgt av Europa, mens USA kommer relativt sett best ut av de store. I Japan ventes eksempelvis forholdstallet mellom de over 65 år versus gruppen mellom 20-64 år å dobles fra i underkant av 0.4 til 0.8 frem til 2050. Verdens meste folkerike land Kina blir derimot ofte glemt når man prater om demografi. Eldrebølgen der - eller tsunamien - blir enda mer tydelig ettersom ettbarnspolitikken snudde opp ned på fødselsraten. Dette forsterket også forsiktighetssparingen (siden mange barn betydde god pensjon) samtidig som sosiale sikkerhetsnett i tillegg ble kraftig svekket i omleggingen til en markedsstyrt økonomi.

Det er også en klar sammenheng mellom sparing, investering og rente. I en lukket økonomi er som kjent sparing lik investering. Med åpne økonomier er differansen mellom et lands sparing og investeringer den såkalte driftbalansen, som er en proxy på spareoverskuddet til et land som plasseres i utlandet. Alle kan derimot ikke plassere sitt spareoverskudd i utlandet hvis de skulle ønske det, da dette er et nullsum-spill. Sparing er med andre ord lik investering også i tilfellet for en lukket global økonomi. Realrenten er prisen som klarerer kapitalmarkedet i forhold til sparing og investering. Den økte globale sparingen fører dermed til et press ned på de globale realrentene. Og da prater vi om de lange trendene på de lange realrentene og ikke nødvendigvis de konjunkturstyrte korte styringsrentene. Det har i sin tur og orden igjen bidratt til økt kredittvekst og stigende aktivapriser – som til slutt resulterte i ”finanskrisen”.

Spørsmålene som mange har stilt, er hvordan man kan rette opp de globale ubalansene. Men om det er demografien og forløpet i eldrebølgen hos ulike land som styrer ubalansene, så er det lettere sagt enn gjort. Skal man tvinges til å konsumere dersom man ønsker å spare til alderdom? Alle mener jo at Kina og Japan må konsumere mer og spare mindre, men hva om demografien og forløpet i eldrebølgen tilsier at de er i en situasjon hvor de er nødt til å spare? Og det er kanskje heller ikke tilfeldig at spareoverskuddet går til USA; demografisk sett kommer de gunstigst og senest ut, noe som kan tilsi at de i større grad er i en konsumfase.

Det andre store spørsmålet er også i hvilken grad sparebølgen kan fraskrive sentralbankene ansvar for å ha holdt rentene (nominelle og korte) lave for lenge. Om de fallende lange realrentene drives av demografi og er utenfor sentralbankenes kontroll, er skytset mot sentralbankene da uberettiget? Tja. Her må man først skille mellom horisontene man ser på og deretter se på hva som er under sentralbankenes påvirkning. På kort sikt mener jeg fortsatt at sentralbankene har en finger med i spillet.

Uansett så kommer mine betraktninger ut ifra undringen over årsak bak årsakene; hvorfor har vi de globale ubalansene og den høye sparingen. Koblingene til det kanskje største demografiske skiftet på svært lenge har vært få, et skifte som man lenge har observert parallelt. Dessuten har vi ikke lagt sparebølgen bak oss ennå, og konsekvensene av den vil fortsatt kunne legge føringer på rentenivået lenge. Kanskje lenge nok til å bygge opp nye bobler…

En annen PengerOgPensjon-blogg omhandler eldrebølgens påvirkning på våre fremtidige pensjonsutbetalinger. Les denne her.

Denne kronikken er også publisert i Finansavisen tidligere i uken.

Mikrofinans – et kraftfullt verktøy mot fattigdom

2009-10-19T09:15:00.003+02:00

Av: Idar Kreutzer, konsernsjef i Storebrand

Pengene fra TV-aksjonen tilfaller i år mikrofinansprosjekter i utviklingsland. Veldedige og kommersielle krefter kan sammen øke utbredelsen av mikrofinans, og dermed bidra til å redusere fattigdommen i verden.

Storebrand er Norges største private investor innenfor mikrofinans. Vi har plassert ca 200 millioner kroner av våre kunders pensjonsmidler i ulike mikrofinansfond og -prosjekter, noe av det via Det norske mikrofinansinitiativet.

Mikrofinans passer godt inn i Storebrands investeringsstrategi. For oss er dette både forretning og samfunnsansvar: Disse investeringene og utlånene skal både gi avkastning til kundene våre og bidra til en positiv utvikling i fattige land. Siden vi gjorde de første investeringene i mikrofinans i 2005/06 har den årlige avkastningen vært 3 til 5 prosent. Det er meget hyggelige tall i en periode med finanskrise. Vårt inntrykk er at mikrofinansbransjen har klart seg godt gjennom nedturen. En av årsakene til det er at fattige lever i en konstant finanskrise og har det trangt uansett om det er gode eller dårlige tider.

Over 100 millioner av verdens fattigste familier mottar mikrolån i dag, ifølge Microcredit Summit Campaign. Mer enn 80 prosent av lånekundene er kvinner. Care, som står bak årets TV-aksjon, har også kvinner som målgruppe. Ifølge Care skal aksjonsmidlene gå til å opprette spare- og lånegrupper, hovedsakelig i Afrika. Hver gruppe består av 15-30 kvinner som sparer i fellesskap og låner ut penger internt i gruppen. Pengene skal brukes til å skape egne arbeidsplasser – for eksempel kjøpe inn en geit, en ny åkerlapp eller en symaskin. Pengene kan også gå til skolegang for barna, legehjelp og andre nyttige formål.

Selvdrevne spare- og lånegrupper er den enkleste formen for mikrofinans, og retter seg mot de aller fattigste. I den andre enden av skalaen finner vi kommersielle mikrofinansbanker – som retter seg mot lavinntektsgrupper, og i mindre grad de aller fattigste. Disse tilbyr både innskudd, lån og forsikringer til mikroentreprenører som sjelden får lån i vanlige banker. Kundene får dermed mulighet til å jobbe seg ut av fattigdommen ved egen hjelp. Bankene er drevet av kommersielle aktører, men skal også skape samfunnsmessig ansvarlige resultater. Det er hovedsakelig slike mikrofinansbanker som Storebrand investerer kundenes pensjonspenger i.

Det er ikke noe motsetningsforhold mellom veldedig og kommersiell virksomhet innenfor mikrofinans. Utviklingslandene trenger begge deler - og mer til. Uten deltagelse fra kommersielle aktører hadde bransjen aldri greid å tilby 100 millioner fattige familier mikrokreditt. Vi ser at globale aktører som Deutsche Bank, Morgan Stanley og Societe Generale har etablert avdelinger og fond for mikrofinans. Deutsche Bank estimerte for to år siden at de totale lånevolumer i mikrofinanssektoren var på 25 milliarder dollar. Likevel klarer sektoren kun å betjene en tidel av potensiell kundemasse, som anslås til 1 milliard personer. Med andre ord: Det er utvilsomt rom for flere aktører – både kommersielle og veldedige.

Den sterke veksten i mikrofinans skjer imidlertid ikke uten negative effekter. Blant annet kan det gis for mye lån til personer som ikke kan betjene lånene. Dagbladet satte søkelyset på nettopp dette i lørdagens oppslag i Magasinet ”Gjelda etter Yunus”. Dette tar bransjen på alvor. Mange av de største mikrofinansinstitusjonene har eksempelvis gått sammen om å lage tydeligere internasjonale spilleregler for å beskytte låntagerne bedre (Campaign for client protection in microfinance).

Mikrofinans gir utvilsomt et vesentlig bidrag til å nå FNs tusenårsmål om å utrydde ekstrem fattigdom. Næringslivet kan ikke fungere i et samfunn som bryter sammen, og en positiv samfunnsutvikling er avhengig av et velfungerende næringsliv. Både ved å gi til årets TV-aksjon og ved å stille krav om samfunnsansvarlig forvaltning av din pensjon og sparepenger, kan du være med å bidra til langsiktig, positiv utvikling for verdens fattigste.

Stigende boligpriser er usosialt

2009-10-09T13:14:00.003+02:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter

Fremstillingen om at stigende boligpriser er udelt positivt for alle som eier bolig er misledende. Det er ikke bare de som står utenfor boligmarkedet som taper. Alle de som eier i dag, men som også har tenkt å kjøpe seg større bolig senere, er tapere.

Ofte får man inntrykk av at alle tjener på boligsprisoppgang. Overskrifter som «se hvor mye boligen din har steget i verdi» preger stadig mediebildet som om alle boligeiere er tjent med en prisoppgang. Undertonene preges av at stigende boligformue er positivt for alle bortsett fra de få som ikke eier - uten betenkeligheter. Ja, man kan selvfølgelig selge og ta profitt etter en prisoppgang, men hvor skal du da bo?

Mange er nok heller i den situasjonen at de på et eller annet tidspunkt behøver flere kvadratmeter og større bolig. Uten å gå vitenskapelig til verks, skulle man tro at de fleste trenger flere kvadratmetre inntil man har kommet til livsfasen med familie og tenåringsbarn. Først da har man trolig nådd toppen av sitt boligkonsum, og vil tjene på en boligprisoppgang på de kvadratmetrene som blir overflødige og selges.

Bolig er som jeg ofte har påpekt spesielt, siden det kan anses som både konsum og investering. Semantisk sett blander mange begrepene her og mener at det er en investering når de kjøper bolig, mens det i realiteten er boligkonsum man nyter ved å bo. Og hvis man kan strekke seg til å anse det som konsum; når var det sist noen ble glad for at prisen på en nødvendig konsumvare steg?

Hva om prisene på matvarene i handleposene dine en dag steg kraftig, varig, etter at du kom hjem: du har riktignok tjent med profitt på varene i posene, men du må jo spise uansett. Og hva med de dyre matvarene du må kjøpe imorgen og dagene etter? Har du tjent eller tapt på prisoppgangen? Det er selvfølgelig et flåsete eksempel, men parallellen er mer reell enn mange liker å tro. De som mangler fremtidige kvadratmetre i bolig er de som må handle dyrere i fremtiden. Kanskje opptil halvparten av dagens boligeiere er i denne situasjonen.

De som tjener på prisoppgang er de som har et matlager og er selvforsynte. Det kan sammenliknes med de som har nådd toppen av sitt boligkonsum eller ikke ønsker å bytte til større bolig. Men det er jo langt færre enn de som eier bolig i dag. For de andre som stadig skal kjøpe seg oppover i boligmarkedet blir det stadig verre. Riktignok har leiligheten som kostet eksempelvis 2 millioner vokst 10 prosent til 2,2 millioner og man har tjent på det hvis man flytter ut på gata, men drømmehuset som man hadde tenkt til å kjøpe har i samme periode økt fra 4 millioner til 4,4 millioner. «Tap» i dette stiliserte eksempelet og for vedkommende kan da kvantifiseres til 200.000 kroner som følge av boligprisoppgangen kontra tilfellet om boligprisene hadde stått stille. Vinneren er selvfølgelig de som selger huset - om de kjøper noe mindre og billigere, kanskje som følge av tenåringsbarn som flytter ut.

Altfor lave renter som fyrer opp boligmarkedet er derfor langt mer usosialt enn det mange later til å tro, noe som påpekt tidligere. Det er selvfølgelig flere faktorer enn renten alene som spiller inn og påvirker boligmarkedet. Diskusjonen blusset kraftig opp etter foredraget til sentralbanksjef Svein Gjedrem på CME-møtet for et par uker siden. Det som skulle være et seminar om finanskrisen og pengepolitikk, resulterte i et foredrag om boligmarkedet.

Det er helt klart at sentralbanken ikke ser utviklingen i boligmarkedet med tilfredshet, men heller som en bekymring og fare for en boligboble. Ballen ble derimot spilt videre til politikere, som helt klart bidrar til en potensiell boligboble og gir insentiver til dette ved at den blir blåst opp gjennom skattesystemet. Politikere parerte ikke uventet negativt til boligbeskatning som selvfølgelig er upopulært og kan bety politisk selvmord.

Men når politikere begrunner sin motstand mot boligskatt og sier at det er sosial boligpolitikk de ønsker, så er de på bærtur. I så fall er de rimelig kortsiktige eller har en annen oppfatning av den enorme omfordelingen av formue som foregår via boligmarkedet. Tar man med hyttemarkedet og de som står utenfor boligmarkedet er bildet enda mer ekstremt.

Det er likevel et glimt av håp i signalene fra sentralbankssjefen, til tross for at det er politikernes ansvar for omfordelingspolitikk og ikke sentralbanken. Selv om ansvaret ble forsøkt lempet over til politikere og banker angående boligbeskatning og krav til egenkapital i banker som «pusher» boliglån, tok sentralbanken et litt uventet steg i pengepolitikken som nesten ble ignorert.

I stedet for å nå inflasjonsmålet innen 2-3 år når renten settes, skal de ha "et nokså langt tidsperspektiv for når inflasjonsmålet skal nås, slik at eventuelle ubalanser som kan forstyrre aktiviteten og inflasjonen et stykke fram i tid, blir søkt tatt hensyn til". Det er et steg i retning av å «lene seg mot vinden» og hensynta boligpriser i rentesettingen. Sentralbanken påpeker selv at det er rom for å «lene seg mot vinden» i deres reaksjonsfunksjon, men ønsker ikke et eksplisitt mål for det.

Det er etter min mening ingen tvil om at renten spiller en viktig rolle i forhold til boligprisene. Kanskje viktigere enn skatt og egenkapital i bankene også. Spørsmålet er likevel hvor stort handlingsrom Norges Bank har, når man hensyntar kronekursen og konkurranseutsatt industri. Tenker sentralbankene globalt i samme retning blir derimot dette ikke et lokalt problem. Dessuten er det summen av tiltakene som monner.

Den kvartingen som ventes å komme på rentemøtet 28. oktober vil øke månedlige renteutgifter med 300 kroner etter skatt for en med boliglån på 2 millioner. Om det skulle dempe prisoppgangen på den fremtidige boligen bare marginalt, så er det en lav pris å betale. En lav pris om man i det hele tatt kommer i nærheten av å «spare» de ekstra 200.000 kronene man potensielt måtte betale for drømmehuset...
Dette blogginnlegget er også publisert på E24.

Norske aksjer mer attraktive

2009-10-06T16:18:00.007+02:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter
Storebrand Kapitalforvaltning går tilbake til en overvekt i aksjer i oktober, hvor overvekten økes for norske aksjer. Vi er fortsatt undervektet norske og globale statsobligasjoner.

Årsaken til at Storebrand igjen anbefaler mer aksjer for våre kunder er følgende:

- Makrobildet globalt er fortsatt oppløftende.

- Det er ikke lenger et spørsmål om at makrotallene har steget, men hvor lenge det vil fortsette.

- Ledende indikatorer peker fortsatt oppover og varsler videre oppgang.

- Spesielt i USA, men nå har også ledende indikatorer for Europa og Japan omsider trukket klart opp.

- Prisingsmessig har bildet blitt mindre gunstig, men basert på langsiktige verdivurderingskriterier er oppsiden fortsatt til stede.

- Norske aksjer fremkommer relativt sett også gunstig ut prisingsmessig.

- Guidance fra selskapene i forhold til negative nyheter i september har også hittil vært fraværende, og kan tyde på at rapporteringssesongen ikke blir så ille som fryktet.

- Fra et syklisk ståsted og i en økonomisk gjenhentingsfase, skal vi normalt ligge overvekt og normalvekt i aksjer.

- Vi velger å ta ut overvekten i norske aksjer (og opprettholder undervekt i statsobligasjoner globalt og i Norge)

Les månedsrapporten for oktober her:

Hva mener du om finansmarkedene fremover?

Næringslivets rolle i vår samfunnsmodell

2009-10-01T09:37:00.003+02:00

Av: Lars Hovdan Molden, Konserntrainee

Enkelte næringslivstopper hevder at den norske samfunnsmodellen er ”good for business”. Dette går ikke upåaktet hen (DN 30.09.09) og jeg er glad jeg jobber der jeg gjør.

Fysikere mente lenge at humlen ikke kunne fly. Det var rett og slett umulig i henhold til fysikkens lover. De hadde imidlertid et problem: Alle vet at humlen kan fly.

Mange økonomer har lenge hevdet at stor likhet (altså stor omfordeling) og høy økonomisk vekst ikke kan sameksistere. Dette er en umulighet ifølge de økonomiske ”lovene”. Disse økonomene har imidlertid et problem: Norden.

Denne samfunnsmodellen er bygget på noe viktige prinsipper. Et av dem er sentraliserte lønnsoppgjør. Gjennom å unngå lokale tilpasninger i lønn har man oppnådd to ting. For det første har lønnsforskjellene blitt små. Det vil si at forskjellen på lønnen til min sjef Idar Kreutzer og min egen lønn ikke er astronomisk. Til tross for dette jobber Idar veldig hardt. For det andre har man en relativt høy minstelønn i Norge. Til sammen gjør dette høyt kvalifisert arbeidskraft relativt sett billigere enn i andre vestlige land. Ufaglærte blir samtidig dyrere sammenlignet med i andre land. Vi har altså et lavt lønnstak, og et høyt lønnsgulv. Og til tross for dette har vi opplevd sterk økonomisk vekst og Norge betraktes som en meget konkurransedyktig økonomi internasjonalt (alle de nordiske landene er med blant de 11 beste i World Competetivness Report 2009). Hvordan er det mulig?

Det høye lønnsgulvet gjør at uproduktive foretak går konkurs på grunn av høye lønnskostnader. Landets økonomi blir dermed mer produktiv. Samtidig bidrar vårt lave lønnstak til at høyt utdannet arbeidskraft blir relativt sett billig. Vi kan altså tilby et produktivt økonomisk system med billig, høyt kvalifisert arbeidskraft. Slikt slår godt inn i vår konkurranseevne.

Så når næringslivstopper som Elisabeth Grieg (DN 14.08.09) går ut med en hyllest til vår samfunnsmodell er dette i strid med den lærdommen mange av disse har med seg fra handelshøyskoler og universiteter. Men de vet bedre: til tross for høye skatter og store velferdsordninger gjør vårt system det veldig bra internasjonalt. Det at andre ikke ser det på samme måte (DN 30.09.09) kan jo skyldes både en hang til neo-klassisk økonomisk teori eller bekymring for fremtiden.

Som arbeidstaker vil jeg gjerne jobbe i et foretak som reflekterer rundt sin rolle i samfunnsmodellen og som holder humlen i luften. Og det gjør jeg. Som livsforsikringsselskap er Storebrand langt inne i den nordiske modellen. Det er jeg glad for, og det vil jeg komme tilbake til senere.

Renteheving kommer i oktober

2009-09-23T15:56:00.007+02:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter

Norges Bank holdt som ventet renten uendret i dag. Samtidig nevnte de at de "har som et alternativ vurdert å øke renten ved dette møtet". På kodet markedsspråk betyr det at sentralbanken kommer til å heve renten 28. oktober, hvor også ny pengepolitisk rapport utkommer med tilhørende ny rentebane.

Den nye rentebanen viser trolig at det er flere rentehevinger å vente fremover. Dette fordi norsk økonomi utvikler seg langt sterkere enn noen og Norges Bank kunne forestilt seg. Nye tall som kom i dag fra SSB viser at ledigheten fortsatt er rekordlavt og på 3%. Faktisk har den falt litt den siste tiden, mens de aller fleste og inkludert Gjedrem (bildet) ventet at den skulle stige kjapt til 4%. I går kom også NAV og meldte at de nedjusterte prognosene sine for antall ledige med hele 30.000. Det vil jo på sikt skape høyere press i norsk økonomi enn ventet, og dermed er det på sin plass å signalisere rentehevinger. Norges Bank setter jo renten på basis av hva inflasjonen er på 2-3 års sikt, og ikke dagens inflasjon som fortsatt trender ned. I tillegg har det globale vekstbildet forbedret seg betydelig siden for ett halvt år siden også.

Storebrand Kapitalforvaltning gikk til en moderat undervekt av norske statsobligasjoner allerede i juni, etter at Norges Bank kuttet renten litt overraskende og varslet at den skulle bli liggende der inntil mai 2010. Det betyr implisitt at vi har trodd på et høyere rentenivå siden da og har fått betalt for det. Vi trakk undervekten også videre ned etter signalene fra Norges Bank sist, og ligger i dag fortsatt undervektet. Det viser seg i dag å ha vært en riktig avgjørelse. Les mer her.

Og til slutt, når vi prater om renter etc. I går kom også IMF (det internasjonale pengefondet) med ny rapport. De som vil lese kortversjonen av denne, kan lese Sofie Mathiassen gode kommentar i Dagens Næringsliv side 2 i dag. Det de tar til ordet for, er at pengepolitikken i større grad skal hensynta aktivapriser som boligpriser, og ikke blindt bare styre etter snever konsuminflasjon. Altså foreslår IMF at sentralbanker skal "lene seg mot vinden", som jeg lenge har ment burde være tilfelle. Dette mener jeg er et steg i riktig retning, og jeg føler at konsensus i sentralbankmiljøene beveger seg i den retningen. Dette er likevel noe som tar tid. Og ikke minst må politikere som utformerer mandatet til Norges Bank på banen. Boligskatten er også for gunstig. På sistenevnte punkter tviler jeg likevel på at politikere tør å ta grep…

Følg også med på http://twitter.com/olavchen

Hvor lenge kommer jeg til å leve?

2009-09-23T10:39:00.006+02:00

Av: Jan Otto Risebrobakken, direktør for næringspolitikk

Tror du at du kommer til å leve kortere eller lenger enn gjennomsnittet? I det nye pensjonssystemet kan du vedde med staten om hvor lenge du kommer til å leve.

Fra 2011 kan du selv velge din egen pensjonsalder. Du kan ta ut pensjon fra 62 år, eller fortsette å jobbe. Pensjonsbeholdningen du tjener opp når du jobber skal fordeles på antall år personer i ditt årskull i snitt forventes å leve fra det tidspunktet du tar ut pensjon. Derfor blir pensjonen høyere jo lenger du venter med å ta den ut.

Men hvis du ikke lever akkurat like lenge, eller lenger, enn gjennomsnittet, er det ikke sikkert du får glede av hele pensjonsbeholdningen din.

Hvis du er ved god helse og tror du kommer til å leve lenge, kan du jobbe til du blir 70 år, og satse på å motta en høy pensjon til du blir 90 år. Hvis du får rett, vil dette lønne seg. Du får en høy pensjon, og du vil motta den i flere år enn det gjennomsnittet som ligger til grunn for beregning av pensjonen. Hvis du tar feil, taper du pensjon. Du får høy årlig pensjon fordi du har jobbet lenge, men hvis du dør bare et par år etter at du tar ut pensjon får du likevel bare ut en liten del av den pensjonsbeholdningen du har tjent opp. Resten går inn i det store sluket, og bidrar til å finansiere pensjonene til de andre som lever lenger.

Veddemål med staten
I det nye pensjonssystemet får du dermed muligheten til å vedde med staten om hvor lenge du kommer til å leve. En person som er født i 1963 kan forvente å leve i 16,7 år fra fylte 67 år – i gjennomsnitt. Men variasjonen er stor, avhengig av helse og livsstil. Regjeringen har selv vist hvordan forventet levealder varierer for ulike yrker.

F. eks. er forventet gjenstående levetid for mannlige servitører bare 11,2 år fra 67 år, mens kvinnelige lærere og fysioterapeuter kan forvente å leve i over 20 år fra de fyller 67 år. Dødelighetsforskjellen mellom yrker er høyere blant menn enn blant kvinner. Mens forskjellen mellom yrkene med høyest og lavest forventet levealder blant menn var 6,5 år, var tilsvarende forskjell blant kvinner på 3,8 år.

Pengene eller livet?
Bør man så gjette på egen levealder og finregne på forventet pensjonsutbetaling før man bestemmer seg for når man skal ta ut pensjon? Eller er andre ting vel så viktige? Har du en jobb du liker og trives med er det kanskje det som bør avgjøre om du fortsetter å jobbe eller ikke? Alle har ikke som mål å gjøre pensjonisttilværelsen lengst mulig. Uansett bør du være klar over hvordan det nye pensjonssystemet fungerer og hvilke muligheter og konsekvenser som ligger i det å skulle velge sin egen pensjonsalder.

Ønsker du å lære mer om hvordan pensjonsreformen slår ut for deg, sjekk ut Storebrands nye nettløsning - Pensjonsopplysningen.

Nordmenn ikke renteblinde

2009-09-22T13:29:00.018+02:00

Av: Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

En ny undersøkelse fra Storebrand Bank viser at 8 av 10 nordmenn tror at renten vil øke de neste 5-10 årene. Jeg er positivt overrasket: Nordmenn er ikke blendet av den lave renten, men har realistiske forventninger.

Blant andre Dagsavisen og Dagbladet omtaler undersøkelsen fra Storebrand Bank og Norstat, som viser at de fleste tar høyde for en høyere rente. Kun 8 prosent tror den gjennomsnittlige boliglånsrenten vil ligge på under 4 prosent de neste 5-10 årene.

Rekordlav rente i dag

Grafen til venstre viser 3 måneders norsk pengemarkedsrente siden 2002. De beste boliglånerentene ligger normalt ca ett prosentpoeng høyere. I dag er den flytende boliglånsrenten rundt tre prosent. Det er rekordlavt, og på nivå med bunn-nivåene i 2004 og 2005. De fleste forstår at ikke dette kan vedvare – det viser også undersøkelsen. Jeg hadde trodd at flere ser seg blind på dagens lave rente, og glemmer å tenke tilbake til årene rundt 2000, hvor lånerenten lå rundt 8 prosent.

Litt for lave forventninger
Likevel viser undersøkelsen at flertallet (65 prosent) tror på en boliglånerente på mellom 4 og 6 prosent de neste 5-10 årene. Kun 16 prosent tror på lånerenter over 6 prosent. Vi er nok litt vel optimistiske og burde nok skrudd opp renteforventningene litt, i alle fall dersom vi skal lytte til Norges Bank.

Norges Bank tror på 6-7 prosent
I august uttalte sentralbanksjefen til DN at flere burde binde renten. Sentralbanksjef Gjedrem sa også at han anså at et normalt rentenivå for norsk økonomi vil være rundt 5-6 prosent.

Jeg antar at Gjedrem her tenker på styringsrenten, og at man dermed må plusse på om lag ett prosentpoeng for å få boliglånsrenten. Dermed anslår sentralbanken at boliglånsrentene på lang sikt vil ligge på 6-7 prosent, altså i øvre del av skalaen i forhold til hva nordmenn tror. I så fall kan man forstå Gjedrems fastrenteanbefaling bedre.

Se på fastrentene
En annen god pekepinn på rentenivået de neste årene er fastrentesatsene. 5 og 10 års fastrentelån til bolig har i dag en rente på mellom 5 og 6,5 prosent, avhengig av sikkerhet og bindingstid. Markedet tror altså på noe lavere renter på lang sikt enn sentralbanken.

Med kommende eldrebølge og ditto spareoverskudd skapt av pensjonister i store deler av verden – er mitt stalltips en flytende boliglånsrente på mellom 5 og 6 prosent de neste 5-10 årene. I så fall bør du ikke binde renten for å tjene penger, men som en forsikring mot unormalt høye renter.

Hva tror du om rentene fremover?

Eldrebølgen del II – Helsekøer: Hvem tar vare på oss når vi blir syke?

2009-09-10T14:37:00.004+02:00

Av: Lars Hovdan Molden, konserntrainee i Storebrand

Helsekøene er allerede lange og et debattert tema i valgkampen. Men la oss for et øyeblikk tenke oss en dobling i helsekøen. Dette er ikke noe skrekkscenario, men heller en reell mulighet i kjølevannet av eldrebølgen.

Eldre bruker flere helse- og omsorgstjenester enn yngre. Eldrebølgen vil derfor føre til en dramatisk økning i helsekøene - en økning sektoren selv frykter, melder NRK. I dag bruker vi i Norge over 11% av BNP på helse (SSB rapport). Med voksende andel eldre, og forbedret teknologi som gjør at vi kan behandle flere typer lidelser, kommer dette til å vokse.

Spørsmålet, som debatteres heftig i høstens valgkamp, er hvordan vi best kan innrette oss for å møte denne utfordringen. Spesielt har høyresiden vært klar på at det private tilbudet innen helse og omsorg må styrkes. Venstresiden har på sin side hevdet at private løsninger vil gi et klassedelt helsevesen hvor de med penger vil få et bedre tilbud på bekostning av de fattige. Dette ble også diskutert i en tidligere blogg. Men det mest nærliggende spørsmålet er hvordan dette vil påvirke deg og hva du kan gjøre for å møte denne utfordringen i fremtiden. For det første ser man at land med mindre økonomisk ryggrad enn Norge har en større andel egenbetaling for sine helsetjenester (The Economist Special Report). Man kan stille seg spørsmålet om dette også vil kunne være fremtiden for oss her på oljeberget. I lys av denne utviklingen har vi i andre nordiske land sett økende grad av private helseforsikringer. Samtidig begynner omsorgsforsikringer også å komme til torgs. En måte å møte fremtiden på blir vel derfor å vurdere om ikke noe av dette kan være noe for deg?

Jeg tenker ofte på mine besteforeldre som nå etter hvert havner på pleiehjem. Her hører jeg mine egne foreldre klart uttrykke at de absolutt håper de slipper komatilværelsen på antidepressiva og sovemedisin, uten aktivisering og med semulegrynspudding til dessert. Så tenker jeg hva jeg ønsker meg av min alderdom når helsen svikter og jeg trenger hjelp. Det er i min mening absolutt samfunnets ansvar å sikre at de eldre har det bra. Men vil samfunnet klare dette alene i fremtiden? Eller kan bidrag fra private aktører hjelpe til? Og hvem skal betale? Dette er spørsmål unge og gamle i dag bør ta stilling til og ta grep i forhold til sin egen alderdom. Personlig håper jeg på mye aktivitet, god middag og hyggelig selskap på mine siste dager, privat eller ikke.

Eldrebølgen del I – Pensjoner: Mindre til flere?

2009-09-07T10:05:00.018+02:00

Av: Lars Hovdan Molden, konserntrainee i Storebrand

Eldrebølgen kommer. Antallet eldre vil eksplodere om noen tiår og nå hele 1.5 millioner i 2060, melder NRK. Hva betyr dette for den enkelte som i dag vurderer hvordan hun skal forberede seg til pensjonisttilværelsen?

Figuren til venstre bør skremme alle skattebetalere. Den viser befolkningssammensetningen i Norge fra1950 til 2050 (kilde SSB). Mens det i 1950 bare var vel 8 prosent eldre 67 år og over, er dagens andel vel 13. I 2030 øker andelen til 19 prosent og til 22 prosent i 2050.

Eldrebølgen kommer på grunn av bedrede levekår og medisinsk utvikling. Fremtidens pensjonist lever altså lenger, men er også opptatt av helt andre ting enn kamferdrops og hekling. Det blir med andre ord flere eldre enn før, og de krever adskillig mer. Så hvordan vil dette slå ut på den enkelte?

Konsekvensen er klarest for den enkeltes pensjonsnivå. Samfunnet har tatt konsekvensen av høyere levealder i arbeidet med ny folketrygd (se tidligere blog ”Unge – våkn opp av pensjonsdvalen”). Her tar man hensyn til levealderen gjennom en såkalt levealdersjustering. Derfor blir pensjonsnivået avhengig av hvor lenge en person på din alder statistisk sett lever. Så dersom du ikke jobber lenger enn før vil du, alt annet likt, få mindre i måneden som pensjonist. Dette kan ha to mulige løsninger for din del.

For det første kan tjenestepensjonen (den pensjonen du mottar fra din arbeidsgiver) kompensere for dette. Det viser seg imidlertid at dette trolig ikke blir løsningen for de aller fleste med dagens regelverk.

Den andre, og mer sannsynlige løsningen, er å spare mer på egen hånd. Det tilbys i dag en skog av ulike produkter som kan hjelpe deg til å spare for en aktiv alderdom, og flere produkter kommer helt sikkert. Ditt hovedformål med denne sparingen vil jo uansett være å ha så mye som mulig når du blir pensjonist. Men du vil ikke ta for stor risiko.

Mine beste råd er derfor å tenke på følgende:
• Start pensjonssparingen så tidlig som mulig.
• Har du lenge igjen til pensjon bør du sørge for å spare litt mer i aksjer.
• Har du kort tid igjen til pensjon, bør du holde deg unna for mye aksjer.

Gjennom privat sparing har du muligheten til å skape deg den aktive pensjonstilværelsen du gjerne ønsker deg – en tilværelse preget av høy aktivitet og mye glede.

Unge - våkn opp av pensjonsdvalen!

2009-09-03T08:03:00.004+02:00

Av: Lars Hovdan Molden, konserntrainee i Storebrand

Avisene var denne våren og sommeren fulle av diskusjoner rundt pensjonsspørsmålet. Naturlig nok ledet foreldregenerasjonen an gjennom tarifforhandlinger og lønnsoppgjør. Dessverre var de unge fraværende i debatten.

Et drama har sågar utspilt seg i forhandlingene mellom fagforeningene og offentlig sektor som arbeidsgiver. Parolen var klar: Vi går ikke med på reduksjon i våre pensjonsplaner. Men de unges stemmer uteble. I vårt fravær tok våre foreldre beslutninger som vil påvirke de yngre generasjoner i all overskuelig fremtid.

Jens Stoltenberg satte i 2001 i gang et arbeid med å fornye Folketrygden og herunder pensjonssystemet. Dette skal iverksettes i 2011. Det var disse endringene som nå foreslås som ble stridskjernen i årets tariffoppgjør i offentlig sektor. Og for en kamp det ble! Se for eksempel NRKs nyhetssak her.

Pensjonsreformen ble igangsatt fordi man var bekymret for fremtiden. Dagens velferdsstat koster masse penger, men fremtidens velferdsstat vil nå et astronomisk omfang – frykter man. Vi lever lenger, vi blir stadig mer kravstore, vi kan behandle flere sykdommer, og vi setter i økende grad stor pris på fritid. Så kombinasjonen av disse var bakgrunnen for at noe måtte gjøres.

Fagforeningene frykter, med rette, at man nå ønsker å redusere pensjonsnivået for like mange års deltakelse sammenliknet med i dag. Altså dersom man sammenlikner samme person som går av ved 67 i ny og gammel modell, kommer ny modell dårligere ut. Dette er for å spare penger, og det faller ikke i god jord blant fagforeningsledere. Resultatet så vi under vårens forhandlinger der det stort sett endte med at fagforeningene fikk det som de ville med en videreføring av dagens ordning, som blant andre NRK meldte.

En ting er at ”arbeidslinjen” som lå til grunn for pensjonsforliket falt på steingrunn da insentiver for å stå lenger i arbeid bortfalt. Det som virkelig bekymrer meg er at unge mennesker var besynderlig stille i denne debatten!

Det kan meget godt hende at Arne Johannessen og Helga Hjetland, begge tilknyttet paraplyorganisasjon UNIO, har alle grunner til å vegre en reduksjon i pensjonsnivået. Men på den annen side er de også pensjonister om kun få år.

Vi som ikke har fylt 30 år burde stille oss spørsmålet om hvorvidt vi er villige til å la ”gamlingene” diktere termene for vår fremtid og vår pensjon? Kanskje er en reduksjon i pensjonsnivået dersom man går av tidlig et nødvendig onde for å sikre langsiktighet i velferdsstaten, og fortsatt høy sysselsetting i Norge? Dette er noe vi unge burde engasjere oss litt mer i. Noen må jo uansett ta regningen for høyere levealder, større krav og et dyrere behandlingstilbud. Og det blir i hvert fall ikke Arne Johannessen. Så langt har nemlig levealder og medisinsk utvikling ikke kommet – ennå.

Helseforsikring er ikke kø-sniking

2009-08-24T10:47:00.006+02:00

Av: Bjarke Thorøe, Adm dir i Storebrand Helseforsikring AS

”Kjøper seg forbi helsekøen” kan vi lese på NRKs nettsider 24. august. Flere medier rapporterer om sterk vekst i salget av helseforsikringer, og det bekymrer venstresiden i norsk politikk og samfunnsliv.

– Vi risikerer å få et samfunn hvor vi prioriterer de rikeste og de friskeste. Hvor det er lommeboka som bestemmer hva slags hjelp man får, uttaler Professor i sosialmedisin Steinar Westin til NTB, ifølge VG.

Denne påstanden er jeg sterkt uenig i. Det er i stor grad bedrifter som kjøper helseforsikring, og de kjøper som regel for alle sine ansatte – fra kassadamen til direktøren. Disse bedriftene utviser samfunnsansvar når de ønsker å få ned sykefraværet. De forsikrede tas ut av den offentlige sykehuskøen og blir behandlet på et privat sykehus. Dermed blir køen kortere for de andre.

Legene som jobber på private sykehus er dessuten ofte de samme legene som også jobber på offentlige sykehus. De jobber begge steder fordi de har ledig kapasitet. En del av våre pasienter med helseforsikring sendes også til private sykehus i utlandet for operasjoner.

Presset på helsesektoren, som følge av aldrende befolkning, manglende helsepersonell og den medisinske utviklingen som gjør det mulig å behandle stadig flere lidelser, er velkjent. Gapet mellom etterspørselen etter helsetjenester og hva det offentlige har kapasitet til å tilby, vil vokse i årene fremover. Folk blir rikere, og vi vet fra en rekke undersøkelser at viljen til å betale mer av egen lomme for helsetjenester er økende.

Debatten om prioritering vil tvinge seg frem også i Norge. I dag forventes det at det offentlige skal dekke hele spekteret av behandlingstilbud, og politikerne viker unna for å trekke grensen for det offentliges ansvar og hva man som borger må ta ansvar for selv.

Sammenlignet med andre land var Norge riktignok tidlig ute med en debatt om prioritering. De to prioriteringsutvalgene, Lønning I og Lønning II, hadde flere konkrete forslag som ikke ble fulgt opp, for eksempel å dele helsetjenester inn i grunnleggende og supplerende tjenester. Her skulle de grunnleggende helsetjenestene være et offentlig ansvar. De supplerende tjenestene skulle finansieres på annen måte, for eksempel gjennom private helseforsikringsordninger.

Helseforsikring er et spørsmål om prioritering for den enkelte. Hva er rask behandling verdt, for en selv eller for arbeidsgiver? Er det en ekstra trygghet som det er verdt å bruke noe ressurser på? Debatten om modernisering av offentlig sektor vil også måtte omfatte spørsmål om prioriteringer i helsesektoren og grensen mellom offentlig og privat ansvar. Private aktørers rolle som supplement bør være en sentral del av den debatten.

Synes du bedrifter og privatpersoner som kjøper helseforsikring er kø-snikere? En som har en mening om dette er Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen. Han har i dag skrevet bloggen med overskriften ”Helsekøene øker - hvem har skylden?”. Debatter under!

Pensjon? Hvorfor det?

2009-08-13T12:34:00.011+02:00

Av: Jan Otto Risebrobakken, direktør for næringspolitikk i Storebrand

Har du tenkt på pensjon i sommer? Sannsynligvis ikke. Nordmenn tenker i det hele tatt lite på pensjon, skrev nylig DN.no.

I en undersøkelse Synovate har gjort for Storebrand sier fire av fem at de ikke vet hva de vil få i pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen når de går av. Bare en av tre tror den samlede pensjonen vil være tilstrekkelig. Likevel er det få som velger å spare til pensjon på egenhånd.

Unge tenker enda mindre på pensjon enn eldre. Blant arbeidstakere under 40 år er det bare en av ti som vet hva de vil få i samlet pensjon. Pensjon gjelder alle, men er i dag et tema for spesielt interesserte.

Virker komplisert
Det er flere grunner til det. Pensjon kan virke komplisert, og med mange år igjen til pensjonsalder er det mange morsommere ting å bruke tid på nå. Pensjon får vente.

Men venter du for lenge med å tenke på pensjon kan det blir for sent. Nøkkelen til pensjonssparing er tid. Begynner du tidlig kan selv små månedlige sparebeløp gi en betydelig tilleggspensjon. Begynner du sent, blir det vanskeligere.

Pensjon var kanskje enklere før. Du kunne ta ut pensjon fra folketrygden ved 67 år, og eventuelle tjenestepensjonsordninger ga en garantert utbetaling livet ut. Nå har nesten 1 million arbeidstakere fått innskuddsbasert tjenestepensjon med ti års utbetalingstid og hvor pensjonen avhenger av innskutt beløp og avkastningen som oppnås.

Nytt fra 2011
I 2011 får vi fleksibel pensjonsalder i folketrygden og mulighet til å øke pensjonen ved å stå lenger i arbeid. Du kan ta ut pensjon fra 62 år, og tjene så mye du vil ved siden av uten avkorting i pensjonen.

Vi har fått en ny AFP-ordning, som på samme måte som den nye folketrygden skal gjøre det lønnsomt å stå lenger i arbeid. Og vi får en ny offentlig tjenestepensjon som bygger på helt andre prinsipper, med 30 års opptjeningstid og uten samme mulighet til å kombinere arbeid og pensjon som i privat sektor.

Pensjonsreformen gjør ikke pensjonssystemet enklere, men den gir fleksibilitet og mange nye valgmuligheter for den enkelte. Dermed blir kunnskap om pensjon også viktigere for å kunne bruke mulighetene det nye systemet gir.

En god begynnelse er å skaffe seg oversikt over sine pensjonsrettigheter, f. eks. på pensjonsportalen Norsk pensjon.

Er pensjon og pensjonssparing virkelig så vanskelig som våre undersøkelser viser? Diskuter under!

Lån 200 kroner til fattige gründere i u-land

2009-08-12T09:35:00.007+02:00

Av : Bjørn Erik Sættem, informasjonssjef i Storebrand

I mars lånte jeg 25 dollar til en fattig gründermamma fra Peru. Med få tastetrykk kan også du hjelpe noen på den andre siden av verden, og bidra til å redusere urettferdige globale forskjeller.

Peruanske Alicia Hidalgo De Quevedo (bildet) er en fattig trebarnsmor på 46 år. Hun selger krydder på markedet i San Martin i Peru, og trenger penger til å utvide varesortimentet slik at hun får solgt mer. Via nettstedet kiva.org har Alicia lånt penger av meg og andre.

Siden mikroentreprenører som Alicia har få eiendeler og lave inntekter, får de som regel ikke lån i vanlige banker. Alicia søkte derfor om å få låne 475 dollar via Kivas nettsider. I dag, fire måneder senere, er to tredeler av lånet allerede tilbakebetalt, i tråd med avtalen. Pengene, pluss litt til, er allerede utlånt til to nye entreprenører i Bolivia og Vest-Afrika.

Ideen til Kiva er genial. Kiva.org er en nettside hvor internettbrukere som deg og meg kan låne penger til mikroentreprenører i utviklingsland. I juni åpnet også nettsiden for lån til entreprenører i USA. På nettsiden kan du se bilder og lese en beskrivelse av alle gründerne og hva de skal bruke pengene til. I skrivende stund er over 100.000 ulike mikroentreprenører i mer enn 40 land registrert på nettsiden. Rundt 1.000 av disse trenger penger i øyeblikket. Du kan selv velge hvilke mikroentreprenører du vil låne penger til. Alt fra en baker i Afganistan, en gjeter i Uganda, til en syerske i Peru trenger penger. Med din og min hjelp kan disse personene arbeide seg ut av fattigdommen.

Du kan låne ut så mye penger du vil, men minstebeløpet er 25 dollar, ca 175 kroner. Pengene overføres via kredittkort eller betalingssystemet Paypal. Lånet tilbakebetales normalt etter et halvt til ett år i månedlige avdrag. Til forskjell fra en donasjon får du altså tilbake pengene, og kan låne de ut på nytt til en annen som trenger hjelp til å skape arbeidsplasser.

Alle mikroentreprenører som kan motta lån er forhåndsgodkjent av en av de mer enn 100 lokale mikrofinanssstiftelsene som Kiva samarbeider med. Det sikrer at ikke pengene sløses bort. Disse stiftelsene mottar lånet fra deg og meg og sørger for at pengene blir utbetalt til gründerne i løpet av noen dager. Stiftelsene har også ansvaret for at avdragene blir betalt. Og de aller fleste lånene blir tilbakebetalt: Hele 98 prosent av lånene blir innfridd fullt ut, ifølge Kiva. Finanskrisen medfører selvsagt at utlånstapene øker noe, men ikke faretruende mye, ifølge bransjen selv.

Kivas långivere mottar ingen renter, det gjør heller ikke Kiva. Selskapet finansierer virksomheten ved økonomisk støtte og frivillig innsats fra medlemmene. Men mikrofinansinstitusjonene, som er bindeleddet mellom Kiva og gründerne, krever renter på vanlig vis for å dekke sine driftskostnader.

Jeg har hatt gleden av å jobbe med mikrofinans i Colombia i to måneder vinteren 2009, og jeg har blitt mektig imponert over utbredelsen og kraften til mikrofinans. Mens veldedighet ofte skaper passivitet og kortsiktig tankegang, stiller mikrofinans langsiktige krav. Mikrofinans gir utvilsomt et vesentlig bidrag til FNs tusenårsmål om å utrydde ekstrem fattigdom. Og via nettsider som Kiva kan alle bidra til å nå dette flotte målet.

Kiva er ikke en suspekt nettside som svindler lettlurte mennesker. Siden oppstarten i 2005 har over en halv million Kiva-medlemmer lånt ut 85 millioner dollar fordelt på ca 120.000 lån. Anerkjente medier som
New York Times og Forbes har gitt positiv omtale til nettsiden.

Lurer du på hvordan et lån fra deg blir utbetalt til en fattig gründer i den tredje verden? Denne interessante videoen på 11 minutter følger et lån på 25 dollar fra London til landsbyen Preak Tamao i Kambodsja:

A Fistful Of Dollars: The Story of a Kiva.org Loan from Kieran Ball on Vimeo.

Har du 200 kroner å avse til en fattig gründer? Eller mener du min begeistring for mikrofinans er uberettiget? Skriv et innlegg!

Kan ikke overse boligprisene

2009-08-07T12:53:00.004+02:00

Av: Olav Chen, senior porteføljeforvalter i Storebrand Kapitalforvaltning

Norges Bank kan ikke overse boligprisene når de setter renten.

Etter at støvet delvis har lagt seg, begynner prosessen nå med å finne årsaker og løsninger for å forhindre finanskriser i fremtiden. Det er neppe et enkelt forhold alene som har forårsaket «finanskrisen», men trolig en kombinasjon av en rekke uheldige omstendigheter som inntraff samtidig.

Lett tilgjengelig kreditt og for lave renter blir ofte trukket frem som bidragsfaktorer til «finanskrisen». Spareoverskudd i Asia og globaliseringseffekt som ga lav global inflasjon gjorde dette mulig. Samtidig ble stigende aktivapriser og kredittvekst ignorert av sentralbanker som styrte etter et snevert inflasjonsmål. På sistnevnte punkt bør og er vi trolig i ferd med å få endringer.

Inflasjonsmålet ble først innført av sentralbanken i New Zealand i 1989, hvoretter totalt 29 land offisielt har implementert dette som det operative målet for pengepolitikken. Resultatet har vært en periode med lavere inflasjon og mer stabile konjunkturer - inntil finanskrisen inntraff.

Men selv om inflasjonen har hatt en fallende tendens, hadde andre priser i mellomtiden steget. Aktivapriser, og især boligpriser, steg markant, drevet av lave renter. Boligprisveksten hadde derimot liten betydning for sentralbankene med inflasjonsmål. Renten skulle settes uavhengig av utviklingen i boligpriser.

Selv om boligkjøp trolig er husholdningers største - om ikke viktigste – økonomiske beslutning, ble det lagt større vekt på eksempelvis fallende klespriser.

Renten er samtidig en av de viktigste driverne for boligmarkedet og byggebransjen. Likevel skulle ikke bobler som følge av dette hensyntas. Sentralbankene skulle derimot «rydde opp» i etterkant av boblesprekk (med blant annet igjen lave renter..). Denne tilnærmingen var etter min oppfatning konsensus før finanskrisen ankom.

Alternativet til å «rydde opp» etter boblesprekk er å «lene seg mot vinden». Det betyr at rentesettingen på en eller annen måte hensyntar utviklingen i aktivapriser, som boligpriser spesielt.

Motforestillingene mot dette har vært mange; at det er vanskelig å identifisere bobler og dermed bekjempe dem, renteinstrumentet kan ikke brukes mot flere mål enn prisstabilitet, og høyere renter hadde hjulpet lite mot stigende boligpriser.

Alle argumentene er gode, men etter min mening ikke tilstrekkelige til utelate noe så viktig som utviklingen i boligpriser. Dessuten er boliger spesielle, og kan ikke sammenliknes med andre aktiva som for eksempel aksjer. Bolig kan nemlig anses både som konsum og investering, siden folk kjøper bolig først og fremst for å få levert en tjeneste i form av boligkonsum. Ytterst få kjøper bolig i investeringsøyemed, selv om det semantisk er vanskelig å skille mellom dette.

Teoretisk sett blir dette hensyntatt ved at husleier inngår i målingen av konvensjonell konsuminflasjon, men i realiteten har sammenhengen her vært skjør.

Å identifisere bobler er selvfølgelig vanskelig. Samtidig snakker vi om trender i boligmarkedet som har vart i flere tiår, hvor man har hatt god tid til å se sammenhengene mot andre fundamentale realøkonomiske forhold. Om noe dobler seg i realverdi i løpet av ett tiår bør man ha et godt bilde om man ser bobletendenser eller ikke.

Sammenlikningene med et volatilt aksjemnarked når man har et boligmarked i en langsiktig trend blir også urimelig. Ikke alle eier heller aksjer, mens de fleste skal ha et sted å bo.

Når det gjelder argumentet med kun et rentevirkemiddel mot flere mål, så går det også i større grad å utvise skjønn. Om man absolutt vil, finnes det også forslag om å eksplisitt bytte ut husleiekomponenten i konsumprisindeksen med faktiske boligpriser. Og selv om høyere renter ikke hadde tatt luven helt av boligmarkedet, er det ingen tvil om at det isolert sett i hvert fall ville ha roet det noe. Det er jo nettopp det som er poenget med å «lene seg mot vinden». Da blir man kanskje heller ikke blåst overende til slutt¿

Poenget er uansett at utførelsen av inflasjonsmålet hittil har vært for snevert. Bolig og gjeldsvekst er altfor viktige komponenter å utelate, mens mindre viktige forhold har hatt større betydning. Samtidig har undersøkelser vist at boblesprekk spesielt i boligmarkedet har store realøkonomiske konsekvenser. Finanskrisen er et godt bevis på dette og gjør det betimelig å revurdere politikken nå. Det er viktig å poengtere at det ikke er tanken bak inflasjonsmålet som bør forkastes, men at den snevre praktiske implementeringen kan forfines ytterligere.

Mange sentralbanker har gjort en bra jobb, men det betyr ikke at man ikke har forbedringspotensiale. Ikke minst må også politikerne som utformer mandatet også komme på banen hvis det er nødvendig. Mitt inntrykk er at konsensus – ikke minst i sentralbankmiljøer også - beveger seg mot i større grad å hensynta utvikling i aktivapriser, særlig boligprisene. Selv om dette kan være upopulært hos velgerne, er temaet nå i hvert fall i vinden.

Merk: Denne bloggen er også publisert på E24.